René Magrittes «Dette er ikke en pipe»-maleri (egentlig tittel er «La Thraison des images», eller «Bildenes forræderi») var banebrytende da han malte det i 1929. Nå er det og en rekke av hans hovedverker samlet på utstillingen «Magritte, Broodthaers & Contemporary Art» i Brussel. FOTO: LOS ANGELES COUNTY MUSEUM OF ART (LACMA) PURCHASED WITH FUNDS PROVIDED BY THE MR. AND MRS. WILLIAM PRESTON HARRISON COLLECTION 2017, SUCCESSION MAGRITTE C/O SABAM

Dette er ikke en anmeldelse

Skinnet bedrar. René Magritte fremstod som en besteborger med fine dresser og bowlerhatt. Men bak den propre fasaden skjulte det seg en rebell. I år er det 120 år siden han ble født.

Kultur

 

Av Lars Elton

BRUSSEL (Dagsavisen): «Dette er ikke en pipe». Teksten som står å lese på maleriet av en pipe har gjort «Ceci n’est pas une pipe» til ett av verdens mest kjente kunstverk. I dag er det et ikon som beundres for sitt epokegjørende brudd med tidligere tiders illusjonistiske realismetradisjon. På 1800-tallet var kunstens målsetting blant annet å gjengi virkeligheten så nøyaktig som mulig. Da René Magritte (1898–1967) malte bildet i mellomkrigstiden var kunstens forhold til virkeligheten i full oppløsning. Magrittes surrealisme var bare én av en lang rekke «ismer» som snudde billedkunsten på hodet i tiårene etter århundreskiftet.

Da pipemaleriet ble vist første gang i 1929 ble det møtt med forbauselse. Nå er bildets påstand almen kunnskap. Det brukes til å bevisstgjøre barn og unge om bildenes forhold til virkeligheten. I våre dager forstår så å si hvem som helst at bildet ikke er en pipe: Man ikke kan holde den og røyke med gjenstanden som er gjengitt på bildet. Like vel fortsetter «La Thraison des images» («Bildenes forræderi»), som er maleriets egentlige tittel, å fascinere.

I våre dager, da vi konsumerer flere bilder i løpet av en dag enn mange ytrer ord, er vårt forhold til bilder preget av bruk og kast-mentalitet. Samtidig mener mange at den massive billedflommen har ført til nedsatt observasjonsevne og endog visuell blindhet. At mange har et sløvt forhold til bilder, og at faren for at bilder brukes til å manipulere oss er stor, er påstander som blir stadig mer aktuelle. I et slikt perspektiv er billedkritikken som ligger i René Magrittes maleri verdt å ta med seg.

I fjor var det 50 år siden Magritte døde, og i år er det 120 år siden han ble født. Det første jubileet ga De kongelige kunstmuseene i Belgia (Musées royaux des Beaux-Arts de Belgique) en grunn til å feire ham med en stor utstilling i Brussel. Museet åpnet et eget Magritte-museum i 2009, så da de åpnet utstillingen i høst ønsket de å se på Magrittes påvirkning på andre kunstnere. Derfor heter utstillingen, som er åpen syv dager i uken til og med 18. februar, «Magritte, Broodthaers & Contemporary Art».

Fortsetter under bildet.

MAGRITTE_L-heureux-donnateur

Bowlerhatten går igjen i mange av Magrittes malerier, som i «L’heureux donateur» fra 1966, året før han døde. FOTO: MUSÉE D’IXELLES 2017, CHARLY HERSCOVICI C/O SABAM

Utstillingen gir en sjelden mulighet til å se flere av Magrittes hovedverk samlet. Til daglig er få av dem i Belgia. Selv ikke Magritte-museet har særlig mange hovedverk. Et flertall av dem er spredt på ulike museer i USA og Europa. Magritte ble først berømt i etterkrigstiden, da en utstilling i New York i 1954 gjorde unge, amerikanske kunstnere oppmerksomme på Magrittes ord-og-bilde-malerier fra mellomkrigstiden. Pipemaleriet fra 1929 er ett av disse. I dag tilhører det Los Angeles County Museum of Art. Det har ikke vært vist i Belgia på mer enn 45 år. Det var for eksempel ikke med på De kongelige kunstmuseenes utstilling til Magrittes 100-årsjubileum i 1998.

Den andre kvaliteten ved utstillingen er at den viser hvor mange kunstnere som er inspirert av den belgiske surrealisten. Her står berømte kunstnere i kø med flotte verk: Andy Warhol; Ed Ruscha; Robert Rauschenberg; Barbara Kruger; Joseph Kosuth; Keith Haring; César; Arman. Tar vi med dem som ikke er med på utstillingen blir listen mye lengre, inkludert flere unge kunstnere.

Det er altså landsmannen Marcel Broodthaers som gis størst oppmerksomhet. Han og Magritte var nærmest som parhester å regne i Magrittes siste 22 år, fra krigens slutt til Magrittes død i 1967. Aldersforskjellen var 25 år, men de fant sammen i sin interesse for språket slik det ytrer seg i billedkunsten. De delte interesse for den franske, symbolistiske poeten Mallarmé, som døde 46 år gammel samme år som Magritte ble født. Magritte tok opp igjen temaer han hadde jobbet med i mellomkrigstiden, mens Broodthaers jobbet videre og utdypet disse temaene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

René Magrittes kunst skiller seg svært fra den andre, mest kjente surrealisten, Salvador Dalí. I motsetning til spanjolens ganske dramatiske bilder, er belgieren mer opptatt av formale problemer, av språk og små, subtile detaljer. Ett eksempel på det sistnevnte er det aller siste maleriet han fullførte før han døde, «La Page blanche» («Den tomme siden», 1967). Der «henger» månen foran bladene på treet. Ellers er han blant annet kjent for sine dresskledde menn med bowlerhatt (de dukker opp allerede i 1926); isolering av detaljer i større sammenhenger; tekstiltildekkede hoder (som visstnok skulle være en barndomserindring om da moren hans begikk selvmord og ble funnet i en elv med kjolen over ansiktet); og regnbuefargede akter.

I tillegg til de mange tydelige, kunstneriske krysskoblingene, er en av utstillingens overraskelser den grundige behandlingen av hans «Periode Vache» («Ku-perioden»), som knyttes til hans første soloutstilling i Paris i 1948. Hans lyse og morsomme periode under krigen, da han var tydelig inspirert av impresjonistene, vil også være et nytt bekjentskap for mange. Men viktigst med denne utstillingen er den muligheten den gir til å få se alle hovedverkene samlet på ett brett. Selv om denne teksten ikke er en kunstanmeldelse (da ville jeg diskutert noen skuffelser), var det en fornøyd skribent som gikk ut i Brussels gater. Etter å ha sett de mange ikoniske maleriene opplevde jeg byen med et nytt og litt skjevere blikk. Det var som om René Magritte lå som en gjennomsynlig hildring foran byens fasader.