Kultur

«Dette barnet»: Familieliv i metaforenes grep

Fortellinger fra et fransk blokkmiljø er utgangspunktet for forestillingen «Dette barnet». Dette er en viktig forestilling, men tross de mange sterke historiene, blir man ikke helt berørt.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Dette barnet»

Av Joël Pommerat

Regi: Jon Tombre

Scenografi og kostyme: Lawrence Malstaf

Komponist: Amund Sjølie Sveen

Med: Unn Vibeke Hol, Kyrre Hellum, Espen Løvås, Gard Skagestad, Ragnhild Meling Enoksen

Scene 2, Det Norske Teatret

Med 2000-tallets oppblomstring av familie- og foreldreblogger og med millioner av lykkelige familieøyeblikk lagt ut på diverse sosiale medier, har garantert vår tids forventinger til og forestillinger om familielivet fått en aldri så liten dreining mot det urealistiske. For det å være noens forelder er ikke nødvendigvis noen evig lykkerus, og å være noens barn er heller ikke alltid så lett. Og akkurat der er det forestillingen «Dette barnet» går rett inn og vil oss noe. Men i Jon Tombres regi på Det Norske Teatrets Scene 2 blir ikke dette et stykke som virkelig vekker engasjement og berører, selv om dette stoffet absolutt har potensial til å kunne gjøre det.

Les også: «2010 – Lollywood»: Hjelp, vi er folk flest (Dagsavisen+)

Utgangspunktet for teaterteksten «Dette barnet», skrevet av den franske dramatikeren Joël Pommerat for et familievernkontor i den franske byen Calvados, er virkelige historier om foreldre og barn fra en blokk i et belastet strøk i byen. Historiene vi får se utdrag av, er derfor utdrag av livet selv. Disse fortellingene forteller ikke noe nytt og opprivende om det å være foreldre og barn, heller ikke for den som har et annet sosialt og økonomisk utgangspunkt enn stykkets karakterer. Disse uperfekte relasjonene er det garantert mange som vil kjenne seg igjen i.

Her møter vi blant annet den gravide kvinnen (Ragnhild Meling Enoksen) som endelig vil bevise for foreldrene sine at hun er noe og kan få til noe gjennom «dette barnet», vi møter en far (Kyrre Hellum) som overhodet ikke er fornøyd med sinn sønns (Gard Skagestad) oppdragelse av sønnesønnen, og vi møter moren (Unn Vibeke Hol) som pålegger sin ti år gamle sønn (Skagestad) altfor mye ansvar og dårlig samvittighet. Skuespillerne går inn og ut av ulike historier som både voksne og barn, og selv om fortellingene har sitt opphav i virkelige opplevelser, inntar stoffet en litt absurd og ikke spesielt realistisk form i Tombres regi.

To av fortellingene, en om en mor som gir fra seg babyen sin og en annen om en mor som skal identifisere en død person, er også såpass annerledes at de godt kunne vært tatt for å være ren fiksjon. I disse fortellingene ligger dessuten mulighet til å gi forestillingen et spennende løft fordi har noen overraskende poenger. Men denne oppsetningen makter ikke å bygge opp godt nok til de i utgangspunktet overraskende vendingene. Det gjelder for alle fortellingene at dramaturgien er noe flat.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det som hindrer denne forestillingen i å gripe ordentlig, er at den er fanget i bildenes og metaforenes grep. Over oss beveger deler av lysriggen seg i sirkel som en slags påminnelse om livets sykluser og evige runddans. Skuespillerne befinner seg dessuten i et slags atelier eller arbeidsrom der de støper ansikter av sand eller leire i former, som et mulig bilde på hvordan foreldre skapes og barn skapes i allerede gitte former. De skapes og går i oppløsning, og så skapes de på nytt.

Etter hvert dekkes inventaret over av hvite, tynne plastduker, et bilde på et forlatt hjem, for eksempel. Og det filmes i enkelte scener, slik at vi får se bilder på veggen av det som foregår, eller av publikum og scenen sett ovenfra. Alle disse bildene skaper mye distanse til fortellingene, som i seg selv innbyr til mer følelse og nærhet. Bildene oppleves også som litt overtydelige, kanskje særlig dette at skuespillerne skaper «mennesker» i en form. Dette bildet får heller ikke utviklet seg nok til at det blir spennende. Det skjer ikke så mye med ansiktene som lages, bortsett fra at de går i oppløsning.

Les også: Eirik Stubø måtte gå som Dramaten-sjef etter dokumentar

«Dette barnet» er allikevel en viktig forestilling fordi den bidrar med noe annet enn de glatte vellykkede familiebildene vi ynder å omgi oss med for tiden. Å være forelder og barn er komplekst uansett hvilket lag av befolkningen man kommer fra. Forestillingen viser oss at det er et gap mellom forventninger og realiteter i familielivet, og at det også kan lønne seg å ha en mer romslig oppfatning av hvem barnet ditt er og hvem foreldrene dine er hvis alle skal få puste og vokse som mennesker innad i familien.