Kultur

Det var på den tid hun gikk omkring og bråkte i Kristiania

Det skramler og rasler og knirker og bråker i Maja Ratkjes Kristiania. I «Sult» spiller hun trøorgel på Operaens scene, omgitt av nasjonalballettdansere.

Bilde 1 av 2

– Jeg har tatt utgangspunkt i et gammelt trøorgel. Så har jeg utvida det til jeg ble mitt eget lille orkester, sier Maja S.K. Ratkje til Dagsavisen.

Hun er komponist og musiker. Nå har hun laget musikken til den ene av to deler av koreograf Jo Strømgrens oppsetning for Den Norske Opera og ballett, Knut Hamsuns «Sult». Den andre delen heter «Utkanten», og har musikk av Evert Taube, Giacomo Puccini og Viljo Vesterinen.

«Jo Strømgren: Sult og Utkanten» danses av Nasjonalballetten, og har premiere torsdag denne uka.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Lirekasseaktig

Maja S.K. Ratkje er mest kjent for elektronisk musikk, med sampling og digitale snutter. «Sult» blir annerledes. Trøorgelinstrumentet minner om barnebokklassikeren «Serafin og hans makeløse mesterverk» av Philippe Fix.

– Jeg har tatt utgangspunkt i lydene fra Kristiania på 1800-tallet. Jern, metall, trelyder. Ting som skramler og rasler og knirker og bråker. Litt lirekasseaktig og mekanisk – jeg leste og hørte mange skillingsviser før jeg satte i gang å komponere. Og så synger jeg og finner på tekst selv. Magiske ord. Som Hamsuns Ylajali, sier Ratkje.

Les også: Kalte prisbelønt komponist for «Rattkjelke»

Energisk sult

Knut Hamsuns roman «Sult» ble gitt ut i 1890. Den har norsk litteraturs kanskje mest kjente åpningssetning: «Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den». Boka skildrer en ung mann som prøver å overleve som forfatter i Kristiania. Det går ikke spesielt bra. Mannen er nær ved å dø av sult og stolthet, og har hallusinasjonslignende fantasier idet han betrakter folka og byen rundt seg.

– Det er et sånt voldsomt energiras gjennom hele boka! Ingen klassisk dramaturgi. Jeg ser den som et oppgjør med kunstnermyten. Sulten er selvforskyldt. Jeg kjenner ingen kunstnere som har så dårlig råd og er så sultne at de gnager på knappene i vår tid. Men dette at man blir helt manisk av å fokusere på kunsten tror jeg mange kunstnere kjenner seg igjen i også i dag. At kunsten blir altoppslukende, føles viktigere enn alt. Kanskje er det dét denne forestillinga handler om, sier Maja S.K. Ratkje.

Kjønnsstereotypi

Hun blir selv involvert i Jo Strømgrens koreografi i stykket.

– Stykket harselerer en del med stereotypier rundt kjønnsroller. Menn og kvinner er tydelig delt i to grupper. På denne tida kunne ikke kvinner forsørge seg selv. Da blir man veldig overlatt til å tekkes en mann for å bli underholdt. Det var nok mange desperate kvinneskikkelser i Hamsuns Kristiania.

Som musiker på scenen omgitt av danserne havner hun i en mellomposisjon.

– Jeg blir en slags skikkelse mer enn en kvinne, siden jeg bryter så med de stramme kjønnsstereotypiene i koreografien. Jeg spiller og trommer og er veldig fysisk til stede. En slags utenforposisjon, men i midten, sier Ratkje.

Les også: Stor stas med Statsteatret

Mer fra Dagsavisen