Det vanskelige kunståret 2020

Problemene har stått i kø i kunståret 2020. Pandemien har preget kunstlivet, men lederstrid og et hardere debattklima har også satt sitt merke på året.

Koronaen har gjort 2020 til et unntaksår for kunstlivet. Kunstmuseene og de fleste galleriene har vært stengt i lange perioder. Kunstomsetningen stupte da landet ble stengt ned i mars, men utover høsten har ting tatt seg opp i varierende grad.

Kunstlivet var så vidt kommet i gang da Norge stengte ned 12. mars. Årets første måneder mønstret flere gode utstillinger, som den heftige Picasso-utstillingen med erotisk grafikk på Henie Onstad Kunstsenter. I fotogalleriet Shoot kunne vi se de usedvanlig sterke bildene som anoreksirammede Lene Marie Fossen jobbet med i dokumentarfilmen «Selvportrett». Og Mari Slaattelid rakk så vidt å få åpnet sin utstilling på Kunstnernes Hus før koronaen stengte landet.

12. mars stoppet den publikumsrettede kunstscenen opp. Myndighetenes retningslinjer var utydelige, men etter hvert ble det klart at private gallerier kunne sammenlignes med butikker. Noen få gallerier holdt åpent, men det store flertallet gjorde som museene og stengte dørene i flere uker. Etterpå ble situasjonen aldri den samme. Under den andre nedstengingen har galleriene holdt åpent, men publikum har uteblitt i varierende grad.

Les også: Forsker i maleriets muligheter

Kunstnere er jo vant til å jobbe alene på atelieret, så koronaen har i liten grad påvirket deres arbeidssituasjon. Men avlyste og utsatte utstillinger, pluss fallende publikumstall, har skapt problemer på toppen av støtteordninger som ikke var tilpasset kunstnere med veldig varierende inntekt. Samtidig har de galleriene som har vært flinke til å spre publikum utover åpningstiden truffet blink. Selv om publikumstallet har falt, har utstillingstilbudet vært bra utover høsten. Det er til og med etablert flere nye gallerier i koronatiden. Enkelte gallerier rapporterer om omsetningsrekorder før jul. Når folk flest har måttet redusere forbruket, har enkelte brukt pengene de har spart på kunst i stedet.

2020 har også vært året for de harde debattene. Vi går inn i et nytt år med bråk ved flere av kunstens utdanningsinstitusjoner. Det skyldes, blant annet, at meetoo og Black lives matter har satt sitt preg på hvordan vi snakker om kunst, både på godt og vondt.

Ved Kunsthøgskolen i Oslo har rektor Måns Wrange sagt opp sin stilling etter en hissig debatt gjennom året. Det startet i juni med et (ikke urimelig) ønske om økt innsats mot rasisme, sexisme og maktmisbruk ved skolen. Ett fotokunstverk av italiensk-amerikanske Vanessa Beecroft ble et symbol på alt som var galt. Utover høsten hardnet frontene til, og de identitetspolitiske utfallene ble så uforsonlige at konflikten synes å lamme skolen. Også ved Kunstakademiet i Trondheim har både studenter og ansatte uttrykt økende frustrasjon gjennom året.

Les også: Hvit makt?

Før disse problemene kom opp til overflaten var vi vitne til en uforsonlig lederstrid ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. I slutten av mars, kun én og en halv måned etter at Høyre-politikeren Grete Ellingsen ble presentert som museets nye styreleder, hadde hun sparket direktøren med tre dagers varsel, oppnådd at tre styremedlemmer trakk seg i protest, og fått majoriteten av de ansatte mot seg.

Jérémie McGowan hadde markert seg som en progressiv og nyskapende direktør, blant annet med omgjøringen av museet til samisk kunstmuseum i 2017. Når begrunnelsen for sparkingen ble kjent, var det kun organisasjonsmessige formaliteter i styreleders begrunnelse. Direktørens mange kunstfaglige triumfer var av null verdi. Styret har fortsatt ikke lyktes med å finne en ny direktør.

Les også: Åpner gallerier i Oslo: Møt ildsjelene som satser på kunst i nye lokaler til tross for lockdown

Pandemien har ført til økt satsing på digital formidling. Kvaliteten er mildt sagt varierende, men noen få aktører har gjort det bra. Munchmuseet (som nå har skiftet navn til «Munch» – akkurat som en hvilken som helst hyllevare i kolonialbutikken) har lyktes med sitt digitale tilbud. De har nådd ut til hundretusenvis i alle verdens hjørner.

Men på lokalt nivå er det blitt en del støy, både om bygget, den nye grafiske profilen og Tracey Emins ni meter høye skulptur som skal plasseres utendørs. Munchmuseet har like vel greid seg langt bedre enn Nasjonalmuseet gjennom de mange utsettelsene av åpningen.

Les også: Tre utstillinger viser at det svinger av kunsten i Stavanger

Det mest gledelige vi kan se frem til, nå som kunståret 2020 er i ferd med å ebbe ut, er at vi endelig vet når Nasjonalmuseet vil åpne. De siste årene har utsettelsene av Nasjonalmuseets åpning vært en fast gjenganger i denne oppsummeringen. I fjor skrev jeg «I verste fall kan vi ha passert 17. mai 2021 før museet på Vestbanen åpner.» Det ble verre. Men nå kan vi slå det fast: Museet åpner i 2022. Museet har riktig nok ikke kunngjort hvilken måned det blir. Men sjansen for at Statsbygg vil komme med enda en utsettelse, er nesten utenkelig. Det har frigjort energi.

Først nå, etter langvarig kritikk av Nasjonalmuseets utstillingsprogram i innflyttingsperioden, har museet kommet med en offensiv plan for utstillingsformidling av hovedverkene i samlingen. Det er grunn til å minne om at Kunstindustrimuseet ble stengt allerede i oktober 2016.

Les også: Nasjonalmuseet ba Munchmuseet trekke seg fra NRK-debatt

Før den andre nedstengingen av landet har kunsthøsten holdt god kvalitet. Den samiske kunsten fortsetter å markere seg, sist med den meget severdige utstillingen med den samiske kunst- og kulturpioneren Áillohaš, bedre kjent som Nils-Aslak Valkeapää, på Henie Onstad kunstsenter. Den blir forlenget til mai. Det hører også med at Galleri A presenterte den første salgsutstillingen med bare samiske kunstnere i februar i år. Og i 2022 vil samiske kunstnere disponere den nordiske paviljongen ved Venezia-biennalen.

Ellers har koronatiden satt sitt preg på mange begivenheter. Edvard Munchs første gallerist, auksjonshuset Blomqvist, skulle markert 150-års jubileet med brask og bram, men markeringen forsvant i koronamaset.

I september ble Oslo-biennalen nedlagt etter store budsjettoverskridelser, elendig formidling, manglende kunstnerisk suksess og ikke-eksisterende, lokal relevans.

Og mens Henie Onstad har vært aktiv i Nasjonalmuseets skygge, har ikke Astrup Fearnley-museet greid å fylle vakuumet. Det de vil bli husket for i 2020 er det omdiskuterte salget av Francis Bacons «Triptych Inspired by the Oresteia of Aeschylus» (1981). Det var et ikon i samlingen. Museet har fått ny direktør, og det er grunn til å spenne forventningene til åpningen av Solveig Øvstebøs første egenprogrammerte utstilling.

Les også: Astrup Fearnley-museets Francis Bacon-bilde solgt for rekordsum