«Det umulige har vist seg å være mulig»

«Vi har sett dem, hvite busser med rødt kors. Men er de virkelig kommet for å hente oss?», forteller Meta Christensen selv i den nye boka «Fange 37722 i Ravensbrück». Hun løp til porten for å se om ryktet hun hadde hørt, virkelig var sant. Og ja: Grytidlig om morgenen den 8. april 1945 kunne Meta og de andre norske kvinnene i Ravensbrück gå om bord i bussene, og forlate det helvetet de hadde levd i så lenge. Men de syns det var vondt å se de andre fangene stå igjen. Hva ville skje med dem?

Les også: Kvinneleiren Ravensbrück

Ville ikke vite

For trondheimsjenta Meta Christensen, eller Margrete Sæter, som hun ble døpt, hadde fått venner blant de utenlandske fangene, blant dem jevngamle Olga fra det tidligere Jugoslavia, forteller forfatterne Unn og Stig H. Christensen. De er Meta Christensen barn. Begge ble journalister, og begge ville nå bidra med en bok som kan utfylle historien om de 103 norske kvinnene som ble sendt til konsentrasjonsleiren Ravensbrück under krigen. De har saumfart den nå avdøde Meta Christensens egne papirer og dagboksnotater, lett etter spor av henne og leiren i ulike arkiver, og ikke minst: Brukt egne minner om samtaler med moren, som døde i 2011.

– Jeg opplevde alltid moren min som livsglad og handlekraftig. Som liten ville jeg egentlig ikke vite noe om det hun opplevde under krigen, sier Unn Christensen.

– Ikke snakket hun noe særlig om det heller, til å begynne med, sier den eldre broren Stig, som etter hvert ble den som begynte å spørre moren sin om krigen. Hun fortalte ham blant annet om likhaugen hun så da hun lå på sykebrakka, og om hvor redd hun var for å havne der selv. Og om den forferdelige lukten fra krematoriet, «Ravensbrück-lukten», som mange norske snakket om etter krigen - selv på eldre dager.

Bare 21 år

Meta var en av de yngste som ble sendt til Ravensbrück. Hun var bare 21 år da hun natt til 2. november 1943 våknet av det sto en tysk soldat i soverommet hennes. Han tok henne med, og dermed begynte den marerittaktige reisen til Falstad leir, til Grini, og til slutt Ravensbrück. De norske kvinnene kom fra hele landet og hadde forskjellig bakgrunn og yrke, men felles for dem var at de hadde engasjert seg i motstandsarbeid. Meta jobbet ved fremmedavdelingen ved Trondheim politikammer, og utstedte falske legitimasjonskort til folk som måtte flykte. Hun var tilknyttet den såkalte Thingstadgruppa i Trondheim.

– Dette har jeg sett litt ekstra på: Hvem var disse kvinnene? Jeg fant ut at en god del av dem var knyttet til NKP. Kommunistene var jo veldig sentrale i motstandskampen, forteller Stig H. Christensen, som har sett på partitilhørighet og grunnene til at de ble tatt.

Mange hadde distribuert illegale aviser, andre drev med spionasje, kurervirksomhet eller hadde hjulpet flyktninger.

– Ville spare oss

Men hva slags liv fikk Meta Christensen etter krigen? Hva skjedde etter at hun kom hjem til Trondheim med toget 27. mai 1945, 23 år gammel, med hele livet foran seg? Hun begynte å studere psykologi, giftet seg, og fikk tre barn, blant dem Unn og Stig.

– Jeg tror hun ville spare oss i oppveksten, for hun snakket ikke så mye om de redslene hun hadde opplevd. Det er jeg i grunnen takknemlig for, sier Unn Christensen, som forteller at moren bearbeidet traumene sine ved å gå i psykoanalyse etter krigen. Hun ble selv psykolog, og ble etter hvert svært aktiv i fredsbevegelsen. I boka går det tydelig fram at en god del av de norske Ravensbrück-kvinnene brukte sine grufulle krigserfaringer som politiske fanger i Nazi-Tyskland i et sterkt engasjement for fred i etterkrigstiden.

– Hun visste jo hva krig var. På 70-tallet skrev hun brev til den svenske statsminister Olof Palme, og roste ham for hans engasjement mot Vietnamkrigen, smiler sønnen Stig, og legger til:

– Hun fikk svar også!

– Mor var med på å starte en av verdens første Amnesty-avdelinger, hun var med i Nei til atomvåpen, og hun var en av disse bestemødrene som demonstrerte mot atomvåpen foran Stortinget, forteller Unn Christensen, som var med da moren første gang møtte igjen sin fangevenninne Henriette Bie Lorentzen etter krigen. Lorentzen ble en landskjent akademiker og fredsaktivist etter krigen, og var av dem som som holdt motet oppe hos unge Meta i leiren. Selv var Lorentzen 33 år gammel og helt overbevist om at både hun og de andre norske fangene kom til å dø i leiren. Men overfor den langt yngre Meta slo hun fast på at de sikkert hadde et langt liv foran seg, bare de kom seg hjem. De to fulgte hverandre videre i livet, begge var blant annet aktive i den internasjonale Ravensbrück-komiteen. Christensen-søsknene er fortsatt takknemlige for at Lorentzen fortalte Meta noen hvite løgner for ikke å ta livsgnisten fra henne.

Dro tilbake

Meta Christensen dro tilbake til Ravensbrück. Det skjedde først i 1991, da hun ble med NRK for å lage en reportasje om leiren.

– Jeg tror ikke hun orket det før da. Når jeg studerer ansiktet hennes i den TV-reportasjen, ser at det jeg tar sterkt på henne å være der, sier sønnen Stig.

Men hva skjedde med Olga fra Jugoslavia, som måtte bli igjen i Ravensbrück da Meta og de norske ble reddet ut av de hvite bussene? Leiren ble ikke frigjort av sovjetrusserne før 30. april 1945. De siste ukene i den overfylte leiren ble kaotiske. de syke og svake var i livsfare, et gasskammer var blitt tatt i bruk, det ble massehenrettelser og fanger ble sendt ut på dødsmarsjer. Men Olga overlevde, og kom hjem til Slovenia.

– Mor brevvekslet med henne etter krigen, forteller Unn Christensen.

Meta selv var alltid evig takknemlig overfor de som sendte de hvite bussene ned til Tyskland for å berge dem og nærmere 15.000 andre fanger  i det tyskokkuperte Europa.  Aksjonen skjedde etter norsk og dansk påtrykk, men den hadde aldri blitt noe av uten det nøytrale Sverige. Det svenske Røde Kors, ledet av grev Folke Bernadotte, gjennomførte redningsaksjonen. «Takknemligheten kommer sammen med gleden», skrev Meta selv. . «Noen har hatt fantasi, klokskap og mot til å planlegge en slik redningsaksjon. Det umulige har vist seg å være mulig».
.

Les også: En detektivhistorie fra Holocaust

Fakta om Ravensbrück

Rundt 132 000 kvinner og barn fra hele Europa ble sendt til Ravensbrück utenfor Berlin i løpet av 2, verdenskrig, i tillegg til 20 000 menn.
Ravensbrück var en arbeidsleir, men ble etter hvert mer av en utryddelsesleir.
I alt 103 norske kvinner fra hele landet ble sendt til Ravensbrück. To ble sendt fordi de var jøder, resten var politiske fanger.
Fire døde i leiren, tre ble drept i andre leire og to døde av sykdom etter frigjøringen.
De gjenlevende norske kvinnene ble alle reddet av Røde Kors og «de hvite bussene» 7. april 1945.