Slik ble jeg plateartist: Bernt Erik Pedersen med Norwegian Noise Orchestra.

Det store støyorkesteret og jeg

Denne uka spilte Norwegian Noise Orchestra en 12 timer lang konsert der alle som ville kunne plugge inn og lage bråk. Men er det musikk?

- Da er konserten i gang, og da er innspillingen i gang, roper Norwegian Noise Orchestra-prosjektleder Harald Fetveit.

Juhu! Hurra! jubler de andre 11 på scenen, og griper instrumentene. Klokka er 12, den 12.12.12. Det er cirka 12 minutter siden jeg kom, cirka to minutter siden jeg skjønte hvordan jeg skulle få lyd i gitarforsterkeren, og nå skal jeg spille inn plate for første gang.

- Jeg har ikke spilt gitar på ti år, sa jeg til Harald Fetveit da jeg kom løpende.

- Flott!, svarte han.

Få minutter etter er jeg altså med på plateinnspilling med Norwegian Noise Orchestra, som en av rundt 50 deltakere, i en konsert som skal vare i 12 timer, og gis ut som 12CD-boks.

Støyorkesteret ble startet av Fetveit, Lasse Marhaug, Maja Ratkje og flere andre ledende skikkelser fra den internasjonalt anerkjente norske støymusikk-scenen. Konserten markerer tiårsjubileet til Norwegian Noise Orchestra, og invitasjon er gått ut til alle på mailinglista til konsertforeningen Dans For Voksne. Deltakerne har skrevet seg på liste over når de kommer og hva de skal spille, og inkluderer betydningsfulle artister og komponister som Maja Ratkje, Alexander Rishaug, Per Platou og Bjørn Hatterud. Samt jeg, som nå får oppfylt min drøm om å spille gitar på plate. Jeg har lånt en fin rød Gibson av svogeren min, og står her ensom og nervøs på scenen. Til høyre for meg står to gitarkarer, den ene har ti effektpedaler foran seg, jeg har en. Han er snill og gir meg et plekter. Til venstre for meg står Guro Moe, en tøff støymusiker/bassist som jeg har mailet med i forbindelse med noen av plateutgivelsene hennes. Jeg rekker så vidt å hilse på henne før klokka slår 12 og vi er i gang.

 

Skru til 11

Jeg skrur på forsterkeren min, trår ned fuzz-knappen på effektboksen, og hører ingenting. Jeg skrur opp så mye jeg tør, og fortsatt hører jeg ingenting. Jeg skrur volumknappen forbi det punktet der jeg ikke turte skru lenger da jeg testet lyden før vi begynte. Et sted inni alt ståket rundt meg hører jeg, eh, fortsatt ingenting. Når jeg harver løs på strengene så fort og hardt jeg orker, aner jeg konturene av lyden fra den fislete forsterkeren min. Så begynner jeg å prøve meg fram litt mer bevisst, vrir «distortion»-knappen på effektboksen og oppdager at jeg kommer i en slags motfase med en rytmisk puls fra en av laptop-gutta. Samspill!

Foran meg på scenen er to fiolinister som gnir buen rytmisk over en streng, fram og tilbake, samme tone hele tida. Etter hvert skjønner jeg at de er det Spellemann-belønte ekteparet Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv, blant Norges ledende samtidsmusikere. Jeg fomler etter plekteret, roter i lomma og finner en tikrone i stedet. Jeg fører den mellom gitarstrengene og oppdager at det skaper en gnissende, klagende lyd som egentlig er ganske fin, og som på ett eller annet vis korresponderer med tonen fra fiolinene foran meg.

Jeg finner fortsatt ikke plekteret, så jeg fisker opp nøkkelknippet mitt i stedet og begynner å slå det mot strengene. Det låter ganske kult det også, særlig hvis jeg skrur alle knappene på fullt, slår nøklene over alle strengene samtidig, og vrir på knappene mens lyden går i feedback-sløyfe. De gangene jeg prøver å spille gitar slik jeg engang var vant til å spille, med riff og grep og sånt, høres det bare dumt ut. Det som fungerer er å ikke prøve å finne på noe, bare nulle seg ut og drukne bevisstheten i den kollektive massen av lyd.

 

Felles opplevelse

Etter en halvtimes tid begynner jeg å gå tom for energi, utrent som jeg er, men ingen av de andre virker i nærheten av å være lei. Jeg går av scenen for å snakke med Harald Fetveit, etter en stund kommer også Ole Henrik Moe og Kari Rønnekleiv, begge har store lysende smil over hele ansiktet. Her vi står oppstår det en helt spesiell følelse av å ha vært med på en intens felles opplevelse, selv om vi knapt så på hverandre på scenen eller snakket med hverandre på forhånd. De to signaliserer at de skal gå og finne noe å spise, konserten varer nemlig i cirka 11 timer til, og folk kan komme og gå som de vil, det er hele tida noen som holder støyen i gang.

- Så hvordan går konserten? spør jeg Fetveit.

- Veldig bra! Men det er for lavt. Lydmannen er litt forsiktig.

- Det er kanskje lurt siden dere skal holde på i 12 timer?

- Nei, det er bare å kjøre på med full guffe hele tida. Støy skal oppleves fysisk. Det gjør en forskjell. Så kan man heller ta på øreklokker eller noe.

 

Foregangsfigur

Fetveit holder ingen høy profil som utøver, men han er blant grunnleggerne og foregangsskikkelsene i det norske noise-miljøet. Siden starten i 2003 har Dans For Voksne arrangert konserter med omtrent alt som er av størrelser i internasjonal støy/improv, blant annet den epokegjørende konserten med SunnO))) og Earth på Blå i 2006. Gjennom arrangementer, workshops og seminarer har Dans For Voksne satt på spissen grunnleggende problemstillinger rundt musikk, improvisasjon og støy. Tidligere i høst inviterte Dans For Voksne til «Lab for fysisk musikk»; der døve lagde musikk basert på ekstremt sterke basslyder.

- Da kom det bort en dame som fortalte at hun var utdannet pianist, så hun visste hva musikk var, og at dette ikke var musikk. Men det er ikke så ofte vi møter den holdningen lenger, sier Fetveit.

- Er det musikk?

- Ja, kanskje. Men det er ikke så viktig, synes Fetveit.

Den norske støyscenen har mye til felles med punken - gjør det selv-holdningen, opprøret mot musikalske konvensjoner, brudd med ideen om virtuositet. Men støyscenen har for lengst blitt en del av det etablerte kulturlivet gjennom støtteordninger, Ultima- og andre institusjonaliserte festivaler.

- Noe av det viktigste for Dans For Voksne nå, er å lete etter et fortsatt kritisk potensial i denne musikken, sier Fetveit.

- Støy er for lengst blitt gamlis-musikk. Det er åtte år siden Lasse Marhaug fikk sin første Spellemannpris. Jeg vet ikke om det er akkurat i støy det kritiske potensialet ligger lenger. Men det gir en åpning at alle kan spille hva de vil, når de vil. Det musikalske resultatet blir det samme enten det er superflinke eller helt utrente folk som spiller, sier Fetveit.

 

Alle skal med

Gjennom ti år har Norwegian Noise Orchestra eksistert uten leder og uten medlemmer - de som er med, er de som til enhver tid dukker opp når bandet skal ha konsert.

- Norwegian Noise Orchestra er inkluderende. Det synes jeg er fint. Det er nok av ting som er ekskluderende. I Norwegian Noise Orchestra kan hvem som helst plugge seg inn og lage støy. Det spiller ingen rolle om dere ikke kan spille, for ingen hører hva dere gjør på scenen uansett, sier Fetveit.

På scenen er det lite monitorlyd, alle inngangsnivåene er stilt like høyt i miksepulten, slik at ingen får forrang framfor andre i musikken som kommer ut av høyttalerne og inn på CD-en. Dette er et politisk valg, understreker Fetveit. Her er det ingen som er sjef, ingen som spiller solo.

- Noen ganger er det litt frustrerende å spille med Norwegian Noise Orchestra, fordi du aldri helt hører hva du selv gjør, medgir Fetveit.

- Men du må akseptere å bare være en del av lydbildet. Du må glemme å ha en plan. Musikken beveger seg annerledes når det ikke er noen vilje som styrer. Den blir mer uforutsigbar, som et slags monster, når det ikke fins noe kontroll, og det ikke går an å ta noen kontroll. Det er spennende. Det er mulig med Norwegian Noise Orchestra.

 

KODA: Konserten ble gjennomført som planlagt, i 12 timer fra 12 til 24. På et tidspunkt oppsto det ett sekunds stillhet. Konsertopptaket gis ut i sin helhet sommeren 2013.