De svakere, lyriske partiene i Messiaens Turangalia blir fantastisk formet av Filharmoniens musikere. FOTO: ULTIMAFESTIVALEN/HENRIK BECK

Det gamle var nyest

Historier som sitter i mellomgulvet preget Ultimafestivalens åpning, henholdsvis i Oslo Konserthus og i Ekebergparkens tussmørke.

 

ULTIMAFESTIVALEN

Oslo Filharmoniske Orkester

m/Vasily Petrenko (dirigent), Steven Osborne (piano), Cynthia Millar (Ondes Martenot)

Olivier Messiaen: Turangalîla-symfonien

Oslo Konserthus

Nils Petter Molvær og Beate Schüler

«Lucid Dreams»

Ekebergparken

I år fyller samtidsmusikkfestivalen Ultima 25 år. «Hvorfor skal vi feire det med å spille mer enn seksti år gammel musikk,» spurte kunstnerisk leder Lars Petter Hagen retorisk i et fullsatt Oslo Konserthus der Oslo-Filharmonien skulle spille Olivier Messiaens Turangalîla-symfoni, ferdigstilt i 1948. Han fortsatte med å si at for å skape noe nytt, må man kjenne en tradisjon. Og i den er Turangalîla en viktig merkestein.

Symfonien er, blant mye annet, et forvarsel om dagens loopbaserte elektroniske musikk. Solistplassen er delt mellom et klassisk flygel og et av de første elektroniske instrumentene, en Ondes Martenot som klinger som en skjelvende drøm om verdensrommet. I årets festival peker det også fram mot avslutningskonserten, der elektronika og strykerklang skal møtes i helt nyskrevet musikk. Til orkesteret skriver Messiaen små sirkulære melodier og motiver som bremser tida og skaper stillestående, glitrende rom, men som også jevnlig eksploderer i liv og farger. Turangalîla utvider ikke bare tida, men også orkesteret. Et titalls slagverkere omkranser musikerne, og verket har mange flere strykere enn normalt. Filharmonien valgte å la musikken få følge av en serie dramatiske lysskift og røykmaskin. Det er ambisiøst og tar både rommet og komponistens helhetstenkning på alvor. Samtidig var rytmen og kontrastene i lyset så skarpe at det ofte konkurrerte med fargene og lyset som allerede finnes i musikken. Det fungerte best når lyset trakk seg litt tilbake og våget å være mer tvetydig.

Messiaen arbeider med kontraster: østlige og vestlige musikktradisjoner, naturlyder og abstrakt musikk og guddommelig og menneskelig kjærlighet. Det siste er selve omdreiningspunktet og tittelen i Turangalîla, blant annet inspirert av myten om Tristan og Isolde, og med Messiaens framtidige kone som solist første gang verket ble spilt. Pianist Osborne er god i partiene der musikken tvinger ham til å dvele. Han styrer de mer komplekse og krevende passasjene stramt ut i eksplosive utbrudd, men av og til kunne man savne at han lyttet mer til dem. Dirigent Petrenko gjør en energisk og presis Turangalîla der tempo og volum gjennomgående er høyt. Kombinert med pianistens tolkning gjør det at solistene av og til forsvinner inn i den enorme orkesterkroppen. Men deres bevegelse inn og ut av orkesterklangen blir i seg selv en puls. De svakere, lyriske partiene blir fantastisk formet av Filharmoniens musikere, særlig i treblåserne. Også den skarpt tegnede åpningen av siste sats sitter igjen i minnet.

Dimensjonene i Turangalîla tvinger bevisstheten ut i et annet og langsommere modus. Kanskje må derfor Olivier Messiaen ta en del av ansvaret for at omstillingen etterpå til tussmørket i Ekebergparken og Nils Petter Molværs audiovisuelle installasjon ble stor. Ideen om å høre musikk ute om natten i en lyssatt skog var i utgangspunktet ekstremt tiltrekkende. Publikum ble ledet i grupper gjennom skogen, og ved første stoppested var lyset til å miste pusten av, med bitte små lysflekker sendt ut fra høyt oppe på trestammene som traff hvert enkelt blad og gjorde trekronene over oss til en vibrerende, grønn stjernehimmel. Men musikken var mer skuffende. Molværs tette, varme trompettone var multiplisert og pakket inn i nokså konvensjonelle elektroakustiske effekter som framsto veldig like, selv om de kanskje ikke var det. Mens lyset klarte å åpne skogen opp, lukket musikken den gradvis igjen. Der vi måtte gå forsiktig i mørket mellom stasjonene, gjorde mørket oss ekstra oppmerksomme på insisterende gresshopper, små vindpust, insekter, grus under føttene og kvister som knakk. Tittelen «lucid dream» betegner en drøm der du vet at du drømmer. Etter hvert ble det påtrengende at lyden i høyttalerne aldri tok pause og ikke på noen måte forholdt seg til stedet vi var på. Likevel var den første, grønne katedralen og det å føle seg fram i skogen et tett augustmørke, verdt turen.