Kultur

Det er vår kunst i vår

Vi har grunn til å være fornøyde, vi som bor i Oslo. Nå kan vi gå på Kunstnernes hus og si: – Dette eier jeg en del av!

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2
Kommunalt eid kunst i Kunstnernes Hus: Auguste Rodins skulptur «Mannen med nøkkelen» (1884-86), og «Lyset brer seg» (1994), ett av hovedverkene til Irma Salo Jæger.

Kommunalt eid kunst i Kunstnernes Hus: Auguste Rodins skulptur «Mannen med nøkkelen» (1884-86), og «Lyset brer seg» (1994), ett av hovedverkene til Irma Salo Jæger. (Jan Karl Schmidt)

Av Lars Elton , dagsavisen.no

KUNST

«Det felles eide – Oslo kommunes kunstsamlinger»

Kunstnernes Hus, til 29. april

Det er kunstkavalkade på høyt nivå når Oslo kommune viser noen promiller av sin omfattende kunstsamling. Her står hovedverkene i kø, og sjelden har de vært sett i en så frisk sammenheng. Gjennom mer enn hundre år har først Kristiania og siden 1925 Oslo kommune samlet kunst på høyt nivå. Ikke bare forvalter kommunen en av verdens viktigste kunstsamlinger gjennom Munchmuseet. Det de har spredt rundt på kontorer, skoler og aldershjem er også av høy kvalitet. Et utvalg av det beste vises nå på Kunstnernes hus, og der er det tett mellom hovedverkene.

Utstillingsnavnet «Det felles eide» peker på den grunnleggende tanken bak kommunekonstruksjonen: Det at kommunen tar seg av det vi trenger av gater, kollektivtrafikk, skoler, sykehjem, bygninger og andre tjenester som er nødvendige for at samfunnet skal fungere. Ordet «kommune» kommer fra det latinske «communis», som betyr «felles». Og det fine med denne tanken om «Det felles eide» er at kommunen sørger for at alle, fra barnehagen til aldershjemmet, har rett til gode kunstopplevelser.

Det sies at det først er når kunsten forsvinner at publikum setter pris på den. Og det er nok mange som opplever akkurat det i disse dager. Vi så det i Stavanger da Barbara Hepworth-skulpturen «Figure for Landscape» (1961) forsvant fra Stavanger kunsthall i 2014. Protestene var enorme, men skulpturen ble solgt for å redde kunsthallens økonomi. Denne utstillingen er kommet i stand på initiativ fra Kunstnernes hus’ forrige sjef, Mats Stjernstedt, og den faller sammen med en omfattende gjennomgang og restaurering av samlingen. For dem som har mistet sine kunstverk i Oslo kommunes bygninger må det være forfriskende å ta en tur til «huset» og se dem i en ny sammenheng. Her er de satt sammen på tvers av tid og tematikk. Kunsten er ordnet i to kategorier der de to overlyssalene speiler henholdsvis uterom og interiører. Samlingen teller rundt 19 000 verk, og utstillingens tema kunne gjerne vært byttet med noe annet. Samlingens omfang gir uante muligheter, men de valgene kuratorene Ingebjørg Ydstie (tidligere direktør på Munchmuseet) og Eirik Nilsen har tatt gir en fin utstilling.

Kuratorene har fått god hjelp av utstillingsarkitekt Beate Hølmebakk. Hun har gitt den offentlige delen et gigantisk fotgjengerfelt på gulvet, mens den innvendige delen har fått farge fra bystyresalen: Knall rød! Rødfargen gir utstillingen et friskt anslag vi sjelden ser maken til. Valget er dristig, men det viser seg å fungere utmerket.

Kommunen har en fremragende samling av modernistene som jobbet med nonfigurativ og abstrakt kunst i etterkrigstiden, og verkene til (blant andre) Gunnar S. Gundersen og Irma Salo Jæger bokstavelig talt springer ut av den sterke veggfargen. På avstand ser Hanne Friis’ store tekstilverk ganske så grått og kjedelig ut, men på nært hold henter rødfargen frem de mange nyansene i det flotte kunstverket. Kvaliteten er like høy hele veien. Det går en rød tråd av fremragende kunst fra 1800-tallets Kalle Løchen og Christian Krohg til det nyeste nye i samlingen. Det er allment opplest og vedtatt at det beste som kan skje en norsk kunstner er å bli innlemmet i Nasjonalmuseets samling. Men det er ikke dårligere å være en del av Oslo kommunes kunstsamling.

May von Kroghs skulptur «Float like a butterfly, sting like a bee. The hands can’t hit what the eyes can’t see», med Susanne Rotis kulltegning på treningsjakke: «Uten tittel (Adidas)», begge 2016.

May von Kroghs skulptur «Float like a butterfly, sting like a bee. The hands can’t hit what the eyes can’t see», med Susanne Rotis kulltegning på treningsjakke: «Uten tittel (Adidas)», begge 2016. (Jan Karl Schmidt)

May von Kroghs skulptur «Float like a butterfly, sting like a bee. The hands can’t hit what the eyes can’t see», med Susanne Rotis kulltegning på treningsjakke: «Uten tittel (Adidas)», begge 2016. Foto: Jan Karl Schmidt

«Det felles eide» er også en politisk utstilling. Utstillingens kanskje viktigste verk er det som tematiserer den moderne utviklingen mot en penge- og investorstyrt byutvikling. Ane Hjort Guttus video «Fire studier av Oslo og New York» forteller historien om hvordan offentligheten gradvis har gitt fra seg makten og overlatt viktige rettigheter som bokvalitet og tilgang til lys og luft til kapitalkreftene. Med sin beskjedne uttrykksform rommer dette kunstverket adskillig sprengkraft. Når det blir satt sammen (i hver sin ende av trapperommet) med Jon Benjamin Tallerås’ video der han tar i bruk byrommets mange blindsoner, da får utstillingen en dimensjon av ettertanke som utfordrer publikum. Så uansett hvor lang tid du bruker på denne fine utstillingen, sett av tid til Guttu og Tallerås sine filmer.