«Det er kinofilm jeg vil drive med»

– Dette er en enda friere og mer ukonvensjonell film, sier filmskaper og forfatter Dag Johan Haugerud.

Torsdag er det premiere på den korte langfilmen eller lange kortfilmen «Lyset fra sjokoladefabrikken» under filmfestivalen i Tromsø. Den er også månedens film i februar på landets cinemateker.

– Med sitt korte format er dette en film tenkt for spesialvisninger og festivaler. Men vi setter den mer enn gjerne opp på kinoer om interessen er tilstede. Dette er jo en komedie med en av landets mest kritikerroste regissører, med noen av landets fremste skuespillere, understreker produsent Yngve Sæther i Motlys.

Les også: Her er årets norske kinofilmer

Sjokoladefabrikken i tittelen er det ærverdige Freia-bygget ved Rodeløkka i Oslo.

– Jeg bor ikke så langt unna denne sjokoladefabrikken, så jeg går ofte forbi og ser hvordan det lyser fra innsiden, og iblant når sola kommer blir det blir et slags gjennomsiktig lys der. Så jeg har tenkt at det vil jeg filme. Og så synes jeg det er en fin tittel, sier Haugerud.

Fra drabant til sentrum: Dag Johan Haugerud, her i byens lys på St.Hanshaugen. Foto: Bernt Erik Pedersen

Musikal om moral

Den timeslange filmen fikk kortfilmstøtte fra Norsk Filminstitutt i 2017. Den ble dermed spilt inn før to og en halv timers «Barn», som vant mange lovord i høst for sin skildring av moralske dilemmaer ved en skole i Groruddalen.

Les også: Dag Johan Haugerud viser med «Barn» at han er en av Norges mest spennende filmskapere

«Lyset fra sjokoladefabrikken» foregår nærmere sentrum, med flere av de samme skuespillerne – Henriette Steenstrup, Andrea Bræin Hovig, Andrine Sæther og Birgitte Larsen – og med undertittelen «en musikal om musikk og moral».

Andrea Bræin Hovig i «Lyset fra sjokoladefabrikken». Foto: Motlys

En i venninnegjengen skal gifte seg, og de andre skal skrive bryllupssang. En av dem er eiendomsmekler, og irriterer kundene når hun vil snakke om flyktningkrisen under visning. En annen er samtidskomponist og lurer på om Ravel kan være fordømmende i formen. Igjen tar Haugerud for seg middelklassens forestillinger og problemer – skal man ta med i bryllupssangen det nervøse sammenbruddet etter årsvikariatet i A-magasinet? Men Haugerud understreker at han aldri er ironisk med sine hovedpersoner.

– I så fall er det selvironi. Jeg jobber med problemstillinger som jeg også har i meg selv, kommenterer han.

– Jeg er opptatt av folk som jobber. Hva yrket gjør med folk. Hvordan man kommuniserer i arbeidet sitt. Så er noen jobber middelklasse-jobber. Det er utgangspunktet mitt, ikke nødvendigvis at jeg skal fortelle noe om småborgerlighet eller middelklassen.

– Jeg skjønner om folk kan mene at de tre siste filmene mine kan ses som satire, men jeg tenker ikke at de er det. Jeg tar menneskene og problemstillingene på alvor i filmene mine. Men det er humor der.

Nå snakker vi om Fremskrittspartiet

Som i «Barn» er Fremskrittspartiet et uttalt tema også i denne filmen, der Andrea Bræin Hovig i hovedrollen for eksempel kan si at hun aldri ville stemt Fremskrittspartiet – men Høyre og Venstre har hun stemt.

Les også: Henriette Steenstrup i Venezia med «Barn: – FrP-ere kan være ganske hyggelige

– Jeg ser jo på meg selv som en politisk filmskaper. Det er alltid et element av politikk i filmene mine. Jeg liker at samtalen er konkret: Nå snakker vi om Fremskrittspartiet. Istedenfor at det skal ligge mellom linjene som noe usagt. Vi har jo samtaler om politikk med hverandre i dagliglivet uten at det blir banalt. Da må det gå an å overføre til filmlerretet, sier Dag Johan Haugerud.

Fjorårets «Barn» nådde så vidt 20.000 på kino, i et år med besøksnedgang for norske filmer, og rekordtall for norsk TV-drama.

20.000 på kino

Haugeruds film «Som du ser meg» fra 2012 hadde rundt 30.000 kinobesøk. Fjorårets «Barn» nådde så vidt 20.000 på kino, i et år med besøksnedgang for norske filmer, og rekordtall for norsk TV-drama.

Torbjørn Harr, Henriette Steenstrup og Dag Johan Haugerud ved premieren på «Barn». Foto: NTB Scanpix

– 20.000 er jo ikke så lite? kommenterer Dag Johan Haugerud.

– Jeg vil jo nå folk med filmene jeg lager, men utover det å lage så gode filmer som mulig, er det lite jeg kan gjøre med publikumstall. «Som du ser meg» ble sett av flere enn «Barn». Det går i bølger.

På åpningskonferansen under Tromsø-festivalen denne uka la konsulentselskapet Menon Economics fram sin rapport om tilskuddsordningene i norsk film, med anbefalinger om å legge mer til rette for produksjon og distribusjon gjennom strømmetjenester. Også Norsk Filminstitutts nye direktør Kjersti Mo har tatt opp problemstillingene rundt tilskudd til kinofilm versus andre distribusjonsflater. I denne debatten markerer Dag Johan Haugerud seg som en stemme for kinofilmen:

– Det er mulig kinofilmen blir mer marginalisert, men det er kinofilm jeg vil drive med. «Barn» er virkelig laget for å bli sett i en kinosal. Det er denne filmen også. Du lager andre bilder om det du lager skal ses på en liten skjerm. TV er noe annet enn kinolerret.  Kinofilmen må få eksistere som et selvstendig uttrykk. Folk slutter ikke å gå på kino på grunn av strømming. Det er jeg overbevist om, sier Dag Johan Haugerud.

– Jeg har takket nei til tilbud om å gjøre tv-drama. Men det er mest fordi jeg liker best å ha regi på mine egne manus, og hittil har jeg ikke skrevet noen tv-serie. Det er ikke det som interesserer meg. Jeg fortsetter å skrive manus til kinofilm.

– En tv-serie krever like mye innsats som en film. Da må du velge prosjekter som gir deg mening. Jeg gjør heller noe annet for å tjene penger enn å lage noe jeg ikke har lyst til.

Lange scener

«Lyset på sjokoladefabrikken» ble til før «Barn», som et slags eksperiment. Prosjektet startet med filmfotograf Cecilie Semec, som hadde et stipendiatprogram ved Den Norske Filmskolen der hun blant annet utforsket tid på film og lange tagninger.

– Hun lurte på om jeg kunne skrive en scene til henne. Det ble et manus som var mye lenger enn hun hadde bedt om, forteller Haugerud.

– Etter innspillingen fikk vi støtte til «Barn», slik at «Lyset fra sjokoladefabrikken» ble satt på vent. Jeg hadde «Barn» klar før jul i 2018, så skjøv vi premieren til høsten 2019 i påvente av festivalvisninger. Da hadde jeg tid til å gjøre ferdig «Lyset fra sjokoladefabrikken». Vi spurte om filmfestivalen i Tromsø ville vise den, så ville Cinematekene også ha den.

Musikal på en annen måte

Med «Barn» gikk Haugerud gikk videre på både formgrep og tematikk i «Lyset fra sjokoladefabrikken», for eksempel  de lange tagningene der kamera står omtrent stille foran skuespillerne.

– Jeg ville se hva som skjedde med spillet når skuespillerne visste at tagningen ikke ble brutt. Det kan gi en annen spontanitet, og skuespillerne gis tillit til å drive scenene frem selv. I «Lyset fra sjokoladefabrikken» er det mest scener mellom to skuespillere, «Barn» er mer et kammerspill med flere skuespillere, sier Haugerud.

– Den er ikke laget med tanke på vanlig kinodistribusjon, og det kommersielle presset det innebærer. Jeg har alltid hatt lyst til å bruke musikk i en film slik for eksempel Godard gjorde i noen av sine 60-tallsfilmer, der musikken er et selvstendig element i filmen, ikke bare noe som kommenterer handlingen. Han kalte noen av disse filmene sine musikaler. «Lyset fra sjokoladefabrikken» har alle elementene i en musikal – folk som synger og danser, melodrama – men elementene blir brukt på en annen måte enn i en vanlig musikal, sier Haugerud.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!