– Det er ikke så stas å bli oversatt lengre

BERLIN (Dagsavisen): Vi treffer han på Hotel Westin Grand i Friedrichstrasse, sentralt i Berlin. Et hotell der man bare kunne betale med dollar eller annen vestlig valuta da det åpnet i 1987. «Mark der DDR», var ikke gangbar. Hotellet, i sin tid et av Erich Honeckers siste prestisjebygg, tilbyr en omfattende lobby med romslige salonger og en estetikk helt i tråd med det man kan forvente i et smått luksuriøst tidligere DDR-hotell. Dag Solstad har valgt dette hotellet for sin andre natt i Berlin. Natten etterpå skal han tilbringe på Adlon – Berlins kanskje mest ærverdige hotell.

– Der har de egne paraplyer for gjestene, som det står Adlon på. Så jeg håper jo på litt regnvær, sier Solstad, som for å naturliggjøre hotellvalget.

Les også: Etter seks års stillhet gir Per Petterson ut en roman om fortapte menn (+)

Frankfurt

Forfatteren kommer rett fra Venezia der han har jobbet med sitt nye bokprosjekt. Rett etter ankomst bar det av sted til Literaturhaus Berlin i Charlottenburg, hvor han deltok i et program som gikk nærmere inn i hans forfatterskap. Høytlesning av Solstad selv fra «16.07.41», på norsk og av programleder Daniel Medin fra «Genanse og verdighet», på tysk. Kommende høst er Norge hovedland under bokmessen i Frankfurt, og det er ikke til å legge skjul på at mange aktører i det litterære miljøet har store forventninger til hva det vil kunne ha å si for norsk litteratur utenlands.

Dag Solstad synes å ha et noe mer avslappet forhold til det hele, og har ennå ikke blitt spurt om å delta.

– Jeg har ikke hørt noe når det gjelder Frankfurt. Fra en bokhandlers synspunkt finnes det hundre forfattere som er mer interessante enn jeg er, og det vil nok messa bli preget av. Så jeg tenker vel egentlig at jeg ikke har noe der å gjøre, sier Solstad, og fortsetter:

– Messa vil ha liten betydning, slik jeg ser det. Den vil være en begivenhet for bransjefolk og politikere, rett og slett. Kanskje kommer statsministeren en tur, men det er vel å håpe på for mye, sier Solstad.

Og den som skulle tro at han er mindre opptatt av disse messene fordi han allerede får mer enn nok tilbakemeldinger fra ivrige lesere, norske som utenlandske, bør kanskje tro om igjen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg får ikke noe særlig tilbakemeldinger i det hele tatt, jeg. Jeg er ikke på sosiale medier. Hvordan det er der, det vet jeg ikke. Det er en verden jeg ikke forholder meg til. Og jeg får ikke så mye tilbakemeldinger fra norsk publikum heller, jeg gjør ikke det. Ok, jeg får kanskje noen henvendelser, noen brev og slikt. Og det hender jeg får utenlandsbrev også. Men ikke mange.

Når de først kommer er det imidlertid helt greit.

– Jeg setter veldig pris på det, selv om jeg ikke er noen publikumsvennlig forfatter. Jeg er veldig svak for hyggelige tilbakemeldinger. Noe annet ville vært veldig rart.

Selv om han i både egne og mange andres øyne ble sent oversatt til tysk – den første boka var «Ellevte roman, bok atten» i 2004 – skjer det mye rundt ham i Tyskland om dagen. I februar kom «T. Singer» ut, den femte i rekken av tyske oversettelser så langt. I tillegg kommer det i år nyutgivelser av «Genanse og verdighet» og «Ellevte roman, bok atten». Og «Professor Andersens natt» får sin gjenutgivelse. Alt dette altså på tysk. Men den boka Solstad selv helst skulle sett utgitt i år, er «16.07.41». Den er imidlertid planlagt utgitt i Tyskland først i 2020.

– Det var synd. Hadde den kommet i år ville det kanskje vært mer aktuelt med Frankfurt. Men når det gjelder oversettelsene; det hadde vært morsommere om de hadde kommet da jeg var i tredveårsalderen. Det er ikke så veldig stas å bli oversatt nå lengre, hevder han.

Les også: Jon Michelet leverte sitt siste manus dager før han døde. Nå er planene klare for hans neste bok. (+)

Berlin frigjorde krefter

«16.07.41», utgitt i 2002, er boka Solstad flyttet til Berlin for å skrive. I noen år var Maybach Ufer i Kreuzberg sørøst i Berlin det Solstad kunne kalle hjemme. Et opphold og en periode han mener ikke var helt uten betydning for forfatterskapet.

– Jeg tror nok tida i Berlin påvirket meg som forfatter mer enn jeg egentlig har vært klar over. Den frigjorde en del krefter. Og jeg ble i alle fall ikke en dårligere forfatter av å være her – innerst inne tror jeg at jeg ble en bedre forfatter av å bo i Berlin.

Dette begynner å bli noen år siden, og når han nå besøker byen igjen som gjest, har det gått tre år siden forrige besøk.

– Det er veldig stor forskjell på byen fra den gang jeg bodde her sammenlignet med i dag. Da var det heisekraner overalt. Og plutselig kom det et krakk og man visste ikke lenger om heisekranene var plassert der for å sette opp bygg eller rive ned bygg. Det var veldig kaotisk, men også spennende – en hektisk og fin stemning. Og særlig på den tida var Berlin en åpning for mange tusen begavede kunstnere fra Øst-Europa. Berlin var et sted hvor det gikk an å betale for seg.

I dag anser han Berlin som et avsluttet kapittel.

– Det er fint å være tilbake på besøk, men Berlin er på mange måter en avsluttet tid. Og jeg er blitt for gammel til å ha to bosteder, mener Solstad.

Les også: Anne B. Ragde: – Jeg har ofte grudd meg til en bok skal komme ut (+)

Jobber med ny bok

Reisevirksomheten nå om dagen er knyttet opp mot at han jobber med ny bok. En bok det på ingen måte må snakkes om ennå, for som han selv sier:

– Jeg innrømmer jo heller ikke for meg selv at jeg skriver. Gjør jeg det, vel, da går det galt.

Stadig skrives det for hånd.

– Det passer meg best å jobbe på den måten, sier han, men er ikke bare skeptisk til dem som velger andre løsninger:

– Jeg tror kanskje de halvgode forfatterne blir dårligere med ny teknologi, men de gode vil nok klare seg utmerket. Det jeg først og fremst biter meg merke i for tida er at bøkene eser ut noe forferdelig. De blir så tykke og omfattende. Det var ikke akkurat slik Hamsun gjorde det, fortsetter han, før han legger til at han stort sett har lest de bøker han skal lese i sitt liv, og at hans lesning i dag i stor grad preges av bøker han leser for andre eller tredje gang.

Skjønt, nyere litteratur går ham ikke helt hus forbi. Han synes det er et bra nivå på mye av det som gis ut i Norge om dagen.

– De seneste ti årene synes jeg det spesielt har kommet opp en del spennende kvinnelige forfattere i Norge, fortsetter han, uten noe utstrakt ønske om å nevne navn.

Les også: – Det Michelet og Solstad gjorde, er unikt

Snakk om fotball

Så hva snakker man ellers med Dag Solstad om, når man ikke kan komme helt i mål med et «hva føler du nå»-spørsmål rundt hans pågående arbeidsprosess? Vel, mulighetene er mange, men man kommer sjelden utenom fotball. Her skal det nevnes at undertegnede for noen år siden hadde gleden av å ha med forfatteren som æresgjest i Røkkelosjen på Molde Stadion. Molde – Sandefjord. 5–0. Til Molde. Og det har ikke gått spesielt mye bedre med Solstads Sandefjord etter den tid. I fjor rykket laget hans ned fra den norske toppserien. Noe han egentlig ikke skjønner helt.

– Jeg synes det er rart at Sandefjord med sitt nedslagsfelt og sin posisjon i Vestfold ikke klarer å sope til seg mer av de gode spillerne i området. Det er da ikke noe mindre å finne på i Sandefjord etter klokken 17.00 om ettermiddagen for en ung mann, enn det er for eksempel i Molde.

Vi tenker kanskje begge, stilltiende i vårt indre, at pengene rår.

– Men han der Solskjær, fortsetter Solstad, er han fra Molde eller Kristiansund?

– Solskjær er fra Kristiansund, opplyser jeg.

– Ja, men jeg mener hjertet hans, utdyper han. Spørsmålet blir stående ubesvart.

Kanskje er det noen ganger slik at deler av hjertet kan bli igjen i en by man ikke lenger bor i. Vi finner jakkene våre, det vil si, Dag Solstad finner frakken sin, og vi forbereder oss på å gå hver til vårt gjennom Berlins gater. Det er en lys ettermiddag og våren har så vidt begynt å leke med byen. Perfekte forhold for spaserturer som kan danne grunnlag for stor skrivekunst. Ikke noe regn i sikte. Men det er helt greit. For Dag Solstad er det viktigere at det regner neste dag.