Når Lucy treffer Larry, blir det ikke så viktig å ha en fantasivenn lenger. Fv.: Rolf Kristian Larsen og Sara Khorami. FOTO: DET NORSKE TEATRET

Det ensomme barnets seier

Den som har en fantasivenn fra helvete, bør bli kvitt ham – og det litt fort.

 

5

TEATER

«Herr Marmelade»

av Noah Haidle

Regi: Glenn Andre Kaada

Med: Sara Khorami, Ola G. Furuseth, Ulrikke Hansen Døvigen, Rolf Kristian Larsen, Espen Reboli Bjerke, Heidi Toini, Amell Basic

Det Norske Teatret, Scene 3

 

Lucy (Sara Khorami) er fire år og for det meste alene. Moren (Ulrikke Døvigen) er stadig ute på byen og treffer menn, og hun kjefter mest på Lucy når hun først er hjemme. Derfor har Lucy fått seg en fantasivenn, Herr Marmelade (Ola G. Furuseth), som hun kan leke teselskap og mor og far-leker med. Men Herr Marmelade er ikke noen grei fyr. Han blir faktisk bare verre og verre – en fantasivenn fra helvete.

Dette er fortellingen om hvordan et ensomt barn sakte, men sikkert klarer å lirke seg ut av fantasiens grep og finne et slags feste i virkeligheten. For selv om dette er en fortelling med mye mørke, fokuserer denne oppsetningen på det morsomme og det optimistiske.

Sara Khoramis Lucy er en fireåring som er klar i både vilje og tale, vet hvordan ting skal være og kontrollerer sine omgivelser på flott og festlig vis. Også hennes nye virkelige venn, Larry (Rolf Kristian Larsen) på fem år, bærer på en svært mørk historie, men har et imponerende overlevelsesinstinkt. Hos de to små er kroppsspråk og mimikk barnets, men det verbale språket og refleksjonene er som hos voksne.

Dette fungerer ypperlig, for her snakker vi ikke om realisme på noe nivå. Rent bortsett fra at de oversette og deprimerte barna faktisk og dessverre finnes. Men i dette stykket blir de usynlige barna sett. Og her er det barna som er vinnerne.

Optimismen i forestillingen markeres også gjennom et overskudd i både spillestil, scenografi og kostymer. Lucy er en blå ballerina med hull på strømpene, Larry har knall oransje regnjakke og pysjbukser, og scenen er overfylt av en fauna av kosedyr i alle størrelser og farger – og de kan forvandles til hva det måtte være i fantasileken.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Selv om jeg synes dette er en både festlig og viktig oppsetning, etterlater den seg noen spørsmål. Vi får ikke vite noe om Saras fortid, om moren og familiesituasjonen. Er det slik at vi skal forstå noe av dette gjennom det hun leker, eller gjennom Herr Marmelades karakter og ulike aktiviteter? Eller er han bare slem fordi hun ikke vil ha ham som venn lenger?

Jeg ser for meg at man kunne ha funnet og spilt mer på en psykologisk dybde i dette stoffet, gjort historien bredere. For jeg lurer fortsatt på om Lucys ganske komplekse fantasileker reflekterer noe mer enn bare hennes ensomhet. Dette synes jeg ikke regissør Glenn Andre Kaada har lagt nok vekt på å finne ut av i denne oppsetningen. Han har heller skapt en til tider ustyrtelig morsom forestilling om et ensomt barn som faktisk har makt til å redde seg selv.