Derfor måtte Eirik Stubø forlate Nordens fremste teater

ANALYSE: Eirik Stubøs tid som teatersjef ved Dramaten i Stockholm har fått en brå slutt. Det var ingen vei utenom, selv om det sikkert kan føles både uvirkelig og urettferdig at han alene må ta støyten for teaterfedrenes synder. Det som fikk demningen til å briste var dokumentarfilmen om den avdøde skuespilleren og artisten Josefin Nilsson. «Älska mig för den jag är» slo ned som en bombe ikke bare blant hennes mange beundrere i Sverige, men særlig i et allerede anstrengt arbeidsklima på Dramaten. I filmen kommer det fram at en generelt beryktet Dramaten-skuespiller på 90-tallet utøvde grov fysisk og psykisk vold mot Nilsson, som på den tiden var hans kjæreste. Han ble også dømt for mishandling, trusler og overtredelse av besøksforbud. Filmen antyder videre at Nilsson døde som følge av mishandlingen mange år senere, men likevel har skuespilleren fått fortsette ved Dramaten. Han medvirket til alt overmål i en oppsetning da dokumentaren ble vist i midten nå i slutten av mars.

Les også: En svensk tragedie

Eirik Stubø måtte mandag 8. april gå av som teatersjef ved Dramaten i Stockholm. Foto: NTB Scanpix

Sinnet og reaksjonene lot ikke vente på seg, verken fra omverdenen, pressen eller teatermiljøet som startet kampanjer og demonstrasjoner mot skuespilleren og mot Dramaten som hans arbeidsgiver. Ikke minst internt vokste sinnet mot ledelsens metoo-håndtering som – til tross for handlingsplan med nulltoleranse for vold og trakassering på teatret – ikke hadde fått konsekvenser for engasjementene til den voldsdømte som i årevis har vært en fryktet mann ved teatret. Dette kom i tillegg til en rekke andre interne forhold som hadde splittet staben i synet på Stubø.

Les også: Undervurderte metoo – måtte gå

Oppmerksomheten rundt dokumentaren fikk minst to andre til å stå fram med sine historier. En skuespiller og en regissør fortalte om hvordan de henholdsvis måtte ha beskyttelse på vei til og fra teatret, og ble sykmeldt på falsk grunnlag for å skjule arbeidskonflikter. Svenske teaterforeninger og finansielle partnere innkalte til krisemøter. Dermed hadde verken styret eller Stubø selv noe valg. De hadde tatt det aktuelle stykket av plakaten og uttrykt sin avstandstaken mot vold og trakassering, men det var ikke nok. Trykket nedenfra i organisasjonen viste med all tydelighet at nordmannen ikke lenger hadde den tilliten som en toppleder må ha for å kunne lede en bedrift. Han måtte gå fordi han og administrasjonen ikke hadde evnet å ta et tilfredsstillende oppgjør med en taushetskultur som lot sterke og truende personligheter få ture fram som om metoo-opprøret aldri hadde skjedd.

Den sterke SVT-dokumentarfilmen «Josefin Nilsson - Älska mig för den jag är» ble avgjørende for at bråket internt på Dramaten kom fram i lyset. Her Josefin Nilsson fotografert av Dagsavisens Arne Ove Bergo

Dramaten er heller ikke noen hvilken som helst «bedrift». Her er ordene Kungliga Dramatiska Teatern skrevet i gull over inngangen, og mengden bladgull og utsmykningsbidragene fra Sveriges fremste kunstnere sto i sin tid for nærmere ti prosent av de totale kostnadene da den prangende stasbygningen sto klar på Nybroplan i Stockholm. Her fant urpremieren på Eugene O'Neills «Lang dags ferd mot natt» sted, her herjet Alf Sjögren og Alan Edwall med den svenske nasjonalarven, her har både Ingmar Bergman, med kallenavnet «demonregissøren», og den tyranniske Olof Molander innehatt sjefsstolen. Alle har de sammen med kunstneriske fyrtårn som fornyeren Erland Josephson bidratt til at teatret i dag regnes som det tyngste kraftsenteret innen svensk og nordisk teaterliv og et internasjonalt foregangsteater. Dramatens status utad er blitt forsterket under Stubøs periode. Men her har også sterke personligheter og mannlig dominans opp gjennom historien skapt grobunn for den type strukturer man knapt finner andre steder enn innenfor kunst- og kulturinstitusjoner, der symbolsk og utøvende makt ofte overstiger den reelle. Det kan få ødeleggende konsekvenser i et Sverige der ledelses- og bedriftskulturen selv på dette planet handler om å underordne seg i hierarkiet.

Les også: Engler og demoner – Bergman i 100

Teatersjef og «demonregissør» Ingmar Bergman holder hoff for journalistene i teatret som han bragte over i en ny tid. Foto: AFP

Ingrid Dahlberg, den ene av to kvinnelige teatersjefer i Dramatens historie, har fortalt hvordan det var de mannlige skuespillerne som køet opp ved hennes dør og bekjente sine synder før avisene fikk ferten i skandalene fra kvelden før. Og da handlet det om fyll, dop og andre former for avhengighet som satte sitt preg på hennes sjefsperiode i 1996-2002. Til Expressen sa hun at ingen kvinner sto fram med sine erfaringer, selv om «alle visste». Hun slo fast at det hadde rot i de mannlige tradisjonene ved teaterkulturen. Det er med andre ord ikke stort annerledes ved Dramaten enn det har vært ved for eksempel skandalerammede Svenska Akademien. De sterke institusjonenes innsats for kultur og opphøyningen av stjerner, individer og genier, har avlet solide doser med ukultur.

Les også: Gubbekultur raserer Nobel-akademiet

Les også: Så ble det bekreftet: To får Nobels litteraturpris i år

Også i Dramatens tilfelle har ukulturen røtter i andre tider, under andre teatersjefer, men den har tilsynelatende fått lov til å sveve i teaterstøvet over scenene helt fram til nå. Eirik Stubø var Norges mest internasjonale teaterregissør og hadde vært sjef ved Rogaland Teater, i to perioder ved Nationaltheatret i Oslo og bare sju måneder ved Stockholm Stadsteater da han – til høylytt debatt og beskyldning om å ha sviktet Stadsteatern – ble hentet inn som en Dramatens redningsmann i 2014. Og han innfridde. Han fikk publikum inn i salene, han vant fram med et bredt og sammensatt repertoar som ivaretok tradisjonene samtidig som det bidro til nytenkning, og han fikk flere kvinnelige regissører og dramatikere inn i repertoaret ved den tradisjonelt mannstunge bastionen. Det han ikke hadde like stor kontroll på var arvegodset, som inneholdt mye gammelt grums, for eksempel en kultur der de opphøyde og de høylytte kunne diktere så vel hverdag som fest.

Les om #metoo-oppropet og Ukene som endret Sverige

Da oppropet «Tystnadtagning» mot trakassering innen svensk teater og film ble signert over 500 skuespillere høsten 2017, etter at Harvey Weinsteins fall utgjorde det internasjonale startskuddet til de ulike metoo-relaterte kampanjene, rammet det derfor Dramaten med full kraft. Nær en femtedel av skuespillerne som skrev under på #tystnadtagning hadde eller hadde hatt et arbeidsforhold til Dramaten. Stubø og ledelsen lovte sammen med styret at de skulle lytte, og de bidro med tiltak og handlingsplan, men i realiteten fortsatte alt mer eller mindre som før. I etterkant av oppropet har det ulmet også i og rundt Dramaten, men hadde det ikke vært for Josefin Nilsson-dokumentaren og hvilken øyeåpner den ble for også andre som nå turte å komme med sin historie, ville trolig Stubø blitt sittende. En kunstnerisk suksesshistorie ble veid for lett mot den oppgaven han ikke greide, å rydde opp i et arbeidsmiljø som har skapt en taushetskultur, ført til utstrakt sjefs- og talentflukt og latt en skuespiller som mishandlet kjæresten sin på det groveste, blant annet ved å kaste henne så hardt inn i en vegg at det ble hull, få de rollene han ønsket.

Les også: Mange vil bli sjef på Nationaltheatret

Maria Groop Russel omringes av presse idet hun overtar sjefsjobben på Dramaten etter Eirik Stubø. Men nå starter jakten på ny kunstnerisk leder. Foto: Janerik Henriksson/TT / NTB scanpix

Metoo-avsløringene har fått svært synlige konsekvenser i svensk kulturliv, med rette. Svenska Akademien har vaklet under vekten av sitt eget forkvaklede selvbilde tuftet på hundreårige tradisjoner som for lengst burde vært luftet ut. Det samme gjelder nå Dramaten, der det å ta oppgjøret med de usynlige kunstneriske maktstrukturene ikke uten videre har latt seg gjøre. Eirik Stubø tok noen grep, men det var grepene han ikke tok som felte ham. Han skal heller ikke ha all skylden alene. At han går vil garantert føre til flere endringer og omstruktureringer ved det svenske nasjonalteatret i tiden som kommer. Selv vil han fortsatt ha en fortjent høy aktelse som kunstnerisk leder gjennom disse fire årene, og han vil forbli den internasjonale kapasiteten han alltid har vært som regissør, som en av Nordens aller fremste og mest visjonære. Det vil han forhåpentligvis bruke tiden sin på, framfor å la seg friste til ny jobb som leder med personalansvar.