Denne flammende forfatteren

- Når hørte du sist om en manne-forfatter? En manne-kunstner? Manne-musiker? Vi snakker om svarte forfattere. Homo-forfattere, filippinsk-ameri­­­
kanske og andre bindestreks­­-
­­­­forfattere. Kvinneforfattere. Men mannlige forfattere slipper alltid bindestreken. De er bare forfattere. Det sier veldig mye om at mannens kunst regnes som nøytral på en måte kvinnens kunst aldri er, sier Siri Hustvedt til Dagsavisen.

Hun har sagt det før. Flere ganger. Fordi det er viktig. I sin nyeste roman, «Denne flammende verden», skriver Hustvedt helt eksplisitt om kjønn som barriere innen kunstmiljøet i New York, som egentlig er et bilde på hele samfunnet.

Stor kvinne

Boka har fått forrykende positive kritikker, og nylig en plass på nominasjonslista til den høythengende Man Booker-prisen. Onsdag ble forfatteren kåret til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, til sin norske, 91 år gamle mors store glede og stolthet.

«Denne flammende verden» handler om Harriet Burden, alias Harry, som er en kunstner som aldri har blitt ordentlig anerkjent. Hun er gift med en kunsthandler, men har stort sett spilt rollen som vertinne, hustru og mor. Selv om hun egentlig er en eksepsjonell kvinne, stor i mange betydninger av ordet.

- Harriet er fysisk stor. 187 cm, med vilt hår og svære bryst. Hun har store følelser. Et stort, umettelig intellekt. Jeg vet ikke helt hvor hun kom fra. Antakelig fra de dypeste søkkene i min egen sjel, sier Hustvedt.

Kunst med pikk

«Alle intellektuelle og kunstneriske bestrebelser ... gjør det bedre i publikums sinn når publikum vet at man bak det store verket eller den store humbugen, kan lokalisere en pikk og et par baller», sier Harriet, og går inn for å bevise det. Hun inngår samarbeid med tre menn som later som Harriets kunst er deres. En ung, pen, hvit oppkomling. En svart homofil. En allerede kjent mannlig kunstner. Og får rett.

- Kunsten bejubles, og tolkes gjennom den mottakeren tror har laget den. De ser for eksempel kunsten som kommentar rundt rase og legning, om å være svart og homofil, selv om den faktisk er laget av en hvit, halvt jødisk kvinne, sier Hustvedt.

Fordommer stopper

Harriets og Hustvedts avsløring av tolkningsfordommer betyr ikke at folk ikke skal tolke det de ser eller leser. Tolkning er uunngåelig.

- Alle lesninger er samarbeid mellom leser og tekst. Kunst lever kun når den får liv av seeren, leseren, lytteren. Det betyr at kontekst spiller en viktig rolle. Inkludert folks fordommer eller samarbeidsvilje. Den verste fordommen er at man ikke engang påbegynner lesningen. Det er en fordom som ofte rammer kvinner. Deres verk er underkjent allerede før de er åpnet, før noen har lest. De velges rett og slett vekk, særlig av menn, sier Hustvedt.

Ubevisst frykt

Bevisstgjøring er nøkkelen til endring.

- Klart det finnes en hel del uttalt kvinnehat og bevisst kjønnsdiskriminering der ute. Men enda mer skjer ubevisst. Det er ikke villet ondskap, men noe mer subtilt. I en av mine tidligere bøker, komedien «Sommeren uten menn», lar jeg hovedpersonen påpeke at flere kvinner enn menn leser generelt. De leser bøker både av menn og kvinner. Tanken er at det er skummelt for menn å lese kvinnelige forfattere. At det føles avmaskuliniserende. Menn føler seg truet av kvinner. Ikke omvendt, for kvinner er så vant med å være i en underlegen posisjon, sier Hustvedt, før hun skynder seg å påpeke at bildet selvsagt ikke er svart-hvitt.

- Ikke alle menn er slik. Men strukturelt, om man ser på det større bildet, er det noe her.

Hersketeknikk

En typisk kritikk som ofte rammer feminister når de sier noe om maktstrukturer innen kunst og samfunnsliv, er at man heller bør kjempe for likelønn i India eller for kvinners kår i Saudi-Arabia enn å «sutre om småting» som Radioresepsjonens knulledokker eller Outkasts rumpeshow. Hustvedt sukker.

- Det der er en type hersketeknikk som prøver å late som at feministisk kritikk er mindre viktig og mindre interessant enn diskusjoner innen andre akademiske disipliner eller samfunnssfærer. Man sier jo ikke slikt til sosiologer eller fysikere når de uttaler seg, at de heller burde drevet med noe annet?

Kritik­­­­ken avslører hvor sterk den ubevisste og underbevisste motstanden mot kvinner er i samfunnet. Man forsøker å underkjenne feminismen som fag, som disiplin, som beskrivelse av menneskelige erfaringer i verden.

Verken mild eller snill

Ulike menneskelige erfaringer. Også innen hvert kjønn, innen hver yrkesgruppe, innen hver eneste kategori man kan putte mennesker.

- Man hører hele tida at kvinner er så milde og snille og samarbeidsvillige. At det er det som er vår forse, noe samfunnet kunne lære av. Hah! Sludder! Se bare på Harriet. Hun raser. Spiller et farlig spill som hun virkelig vil vinne. Hun er slett ikke snill og samarbeidsvillig. Det er helt feil vei å gå, å anta at kvinner er essensielt annerledes, mildere og mer samarbeidsorienterte enn menn. Se bare til teoretisk feminisme, altså feminisme som fag. Det foregår en brutal teoretisk diskusjon, faktisk kamp og krig, innen feminismen. Akkurat slik det gjør også innen fysikk og andre vitenskaper. Selvsagt gjør det det! Det menneskelige selvet er uhyre komplekst. Å si at kvinner er slik og menn sånn, er en vanvittig forenkling. Så enkle er vi ikke, noen.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no