Den skjebnesvangre kjærligheten

SARPSBORG/RJUKAN/OSLO (Dagsavisen): Og størst av alt er kjærligheten. Hvor mange ganger har vi ikke hørt Bibelsitatet? Men hva er det verdt når ting virkelig røyner på? For Else ble kjærligheten skjebnesvanger. Den forårsaket at hun ble utstøtt av familien, at broren ikke ville hilse på henne da de uventet sto ansikt til ansikt kort tid etter krigens slutt, at hun ble fratatt sitt norske statsborgerskap, at hun nesten sultet i hjel. Hun ble hetset og hånet. Andre kvinner som var i samme situasjon ble snauklippet og slått. Voldtekter er det ingen som snakker om. Alt fordi Else forelsket seg i feil mann.

Erich var tysk soldat. Da Else så den kjekke, unge mannen var hun ikke i tvil: «Han skal jeg ha.» «Han skal jeg gifte meg med.» Han var så fryktelig pen, og forelskelsen gikk fort over i en usedvanlig sterk kjærlighet. Else hadde bestemt seg. Hun var villig til å ofre alt for å kunne være sammen med sin mann. Kjærligheten skulle vare livet ut, og den måtte overleve de verste prøvelser. Else og Erichs tre barn fikk smake konsekvensene, endog barnebarna ble mobbet for Elses valg, flere tiår etter krigen.

«I seng med fienden?»

I Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) på Vemork, som er mest kjent for beretningen om den heroiske tungtvannsaksjonen på Rjukan under Andre verdenskrig, har de laget en utstilling som tar opp to ømtålige temaer. «I seng med fienden?» handler om Norsk Hydros økonomiske samarbeid med tyskerne, og jenter som innledet kjærlighetsforhold til menn i tysk tjeneste.

Etter krigen ble jentene hardt straffet, til tross for at de ikke hadde brutt noen lov. Hydro ble etterforsket for landssvik, men det ble ikke reist tiltale. Tyskerjentene ble jaget gjennom gatene, de ble skamklippet, internert og utvist fra landet. Lover ble gitt tilbakevirkende kraft for å ramme jentene. Det var nok at du hadde smilt til en tysk soldat for å bli internert.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Viktig historie

I en hyggelig leilighet i toppetasjen i en bygård i Sarpsborg møter jeg Marit og Reidar Gabler. Det blir et hjertelig møte. Elses svigerdatter og sønn har gått med på å gi Dagsavisen et intervju. De vet at det er viktig å fortelle historien, selv om de helst vil glemme. Elses historie utgjør kjernen i utstillingens beretning om tyskerjentene. Museet har bygd en grop under gulvet som de inviterer publikum til å krype ned i. Det var et slikt gjemmested Erich laget i interneringsleiren slik at Else kunne gjemme seg der når de norske soldatene kom på inspeksjon. Else trosset alle advarsler. Hun bare måtte være sammen med Erich. Da var det å ligge i et mørkt hull i jorden, under gulvplankene, en liten forsakelse. Der lå hun og skalv, 23 år gammel. Hun visste at om de oppdaget henne ville livet hennes bli endret for alltid.

– Problemene kom først da jeg ble kjent med Marit, forteller Reidar.

Barndommen i Tyskland var ganske grei, han husker ikke noe av sulten og fattigdommen. Foreldrene var blitt tvangssendt til Tyskland, de ble fraktet som kveg i stappfulle kuvogner. Tyskland lå i ruiner, det fantes verken mat eller arbeid. På ett tidspunkt var Else så avmagret at Erich kunne ta rundt livet hennes med hendene.

– Han var byens kjekkeste kar, forteller Marit. – Jeg falt pladask. Pappa var motstandsmann under krigen, og det var ikke populært at datteren kom hjem med en tyskerunge. Reidar ble kastet ut flere ganger. Vi måtte gi opp hverandre fordi jeg nærmest ble nervevrak. Reidar dro på sjøen, og vi var borte fra hverandre i to år. Men han sendte brev, og da han kom hjem var det ingen vei tilbake. Vi bare måtte ha hverandre, forteller hun.

Les også: Svigermors straffbare forelskelse

Brødre var motstandsmenn

Reidars mor, Else, ble utstøtt av familien. De sju brødrene var alle motstandsmenn under krigen. En av brødrene var sjef i brakkeleiren Else og Erich ble internert i etter at de hadde giftet seg. Han så rett gjennom henne da han kom på inspeksjon i rommet til sin egen søster. Ingen fra Elses familie møtte opp da Else og Erich giftet seg. Men Elses mor hadde sørget for at de fikk gifte seg i kirken. Vanligvis ble det avholdt massevielser i leirene. Da presten nektet å vie Else og Erich i kirken sa moren: «Jeg har fostret sju sønner som har kjempet for landet, så kom ikke her og nekt datteren min.»

Marit og Reidar fikk hverandre. De giftet seg, stiftet hjem i Elses fødeby Sarpsborg, og fikk barn. Marits far skiftet mening og ga dem sin velsignelse. Det var verre for Elses far. Han gjorde alt han kunne for å få Else fra å gifte seg med Erich. Han, den respekterte forretningsmannen, kunne ikke leve med å få en tysker som svigersønn. Erich var til og med kommunist. Og han kom fra en fattig familie. Faren møtte ikke opp i bryllupet. Men da Else og Erichs første barn ble døpt, ga han etter. Far og datter var forsonet da han døde like etter krigen.

– Første gangen sønnen vår ble kalt bastard var han åtte måneder gammel. Marit forteller at hun fikk sjokk:

– Da jeg hentet ham i barnehagen to-tre år gammel spurte han «Mamma, er jeg tyskerunge?» Han ble kalt nazisten på barneskolen. Da måtte jeg ta affære og snakke med rektor og lærer. De gjorde en god jobb, var oppmerksomme og grep tak når de hørte det skje igjen. Der har jeg ingen ting å klage på, sier Marit.

Tyskerjentene

Vi vet ikke hvor mange tyskerjenter det var under krigen. Noen anslag sier at det kan ha vært mellom 30.000 og 50.000 norske kvinner som hadde et forhold til en tysk mann. Andre anslår at det kan ha vært så mange som 100.000.

– Det er mange i en befolkning på tre millioner, sier journalist og forfatter Helle Aarnes. Det er i hennes bok «Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt» fra 2009 at Else forteller sin historie. Else hadde aldri sagt et ord om historien sin til sine tre barn, men da hun traff Aarnes fortalte hun villig.

– Else var en apolitisk, ung jente som ble hodestups forelsket i en kjekk ung mann. Mange av kvinnene har fortalt meg at de ikke visste så mye om Hitler og det som skjedde i Tyskland. Men det var krig og fem år med brutale overgrep. Det er ikke vanskelig å forstå at det hadde demmet seg opp et enormt raseri og at det vellet ut da freden brøt løs. Det er forståelig at det kom reaksjoner, men vanskelig å forstå at det var strukturelle, statlige overgrep. Disse jentene hadde tross alt ikke brutt noen lov. Jeg synes det er vanskelig å forstå at de ble skamklippet, internert, fratatt statsborgerskapet og fraktet ut av landet, sier Helle Aarnes.

– Tyskerjentene ble straffet for å elske. Vi navngir ingen andre enn Else i utstillingen. Historien hennes er sterk nok til å bære mange skjebner, sier kurator for utstillingen «I seng med fienden?», Gunnhild Lurås. – Det å se på oppgjøret etter krigen er en viktig del av den historien vi skal fortelle. Tyskerjentenes historie er del av et stort teppe. 92.000 mennesker ble etterforsket for krigsforbrytelser, 53 000 ble dømt i landssvikoppgjøret, forteller hun.

Mennene gikk fri

For å ramme tyskerjentene ble det vedtatt lover med tilbakevirkende kraft. Det strider mot Grunnloven. Loven var skreddersydd for å straffe tyskerjentene, og myndighetene spesifiserte at den «i første rekke gjaldt norske kvinner som under krigen hadde inngått ekteskap med tyskere.» Gunnhild Lurås viser til Helle Aarnes’ bok og forteller at de få mennene som hadde forhold til tyske kvinner under krigen gikk fri. Det finnes ingen arkiver som forteller hvor mange kvinner som ble snauklippet. Heller ikke hvor mange som ble internert. Men mange av dem ble sittende i interneringsleirene i månedsvis. Noen i flere år.

Kjærligheten til Erich var så sterk at Else holdt ut alt. Hun angret aldri på valget hun hadde tatt. I 1953 kom hun tilbake til Norge for første gang. På besøk med tysk pass. Det norske statsborgerskapet fikk hun aldri tilbake. Da sønnen Reidar flyttet til Norge i 1967 og bosatte seg i Elses fødeby Sarpsborg, skulle det ta ni år før han fikk norsk statsborgerskap. Marit og Reidars to barn er født på sykehuset i Sarpsborg som tyskere. De fikk norsk statsborgerskap sammen med sin far.

– Staten burde komme med en unnskyldning til tyskerjentene. Jeg kan delvis skjønne at staten og samfunnet gjorde det de gjorde den gangen, men de burde gjort noe for å si unnskyld for lenge siden. Det de ble utsatt for var nesten som å få en dødsstraff. De brøt ingen lover, men de ble lynsjet av mobben uten at myndighetene løftet en finger, sier Reidar, sønnen som aldri hørte et ord fra sin mor om hennes historie.