Det er farlig å fortrenge det smertelige, sier Sofie Gråbøl, på plass på Den norske filmfestivalen med en film om overgrep, men også håp og menneskelig styrke.

– Den norske folkesjelen er sterk

– Vi er nødt til å bearbeide våre kollektive traumer for å hindre at historien gjentar seg, sier Sofie Gråbøl om våre nasjoners smertepunkter, enten de er barnehjemsovergrep eller Utøya-terror.

 

HAUGESUND (Dagsavisen): Om ikke danske Sofie Gråbøl var en av Nordens mest markante skuespillere fra før, ble hun verdenstjerne etter dramaserien «Forbrytelsen». Nå deltar hun på filmfestivalen i Haugesund med «Der kommer en dag», en film om hvordan barnehjemsbarn i 1960-tallets Danmark ble utsatt for de verst tenkelige, og av barnehjemmene selv nøye dokumenterte avstraffelser og overgrep.

– Jeg har ikke vært med i noen film som har berørt meg så sterkt som denne. Dels fordi historien er hentet fra virkeligheten, men mest på grunn av møtene med ødelagte mennesker som kjemper på tross av det de har opplevd, sier hun om de nå voksne barna fra virkelighetens barnehjem Godhavn. I filmen har det fått navnet Gudhjem.

Krever erstatning

«Der kommer en dag» og Gråbøls engasjement har reist debatt i sommer-Danmark, og krav om at danske myndigheter må komme de tidligere barnehjemsbarna i møte med tilbud om oppreisning og erstatning, slik de har i Norge.

– At Norge har åpnet for økonomisk oppreising tror jeg bestemt er grunnen til at det ikke har skjedd i Danmark, rett og slett fordi man har sett hvilke enorme erstatningskrav som er blitt utløst gjennom dette. Det er den økonomiske og politiske siden av denne historien. For meg personlig og i kraft av møtene med noen av barna nå i godt voksen alder, som har med seg denne bagasjen fra barnehjemstiden, er jeg blitt personlig sorgberørt og engasjert i deres historie. Ingenting kan glede meg mer enn om filmen bidrar til at de blir hørt og i ytterste fall får en unnskyldning eller erstatning, sier Gråbøl til Dagsavisen i en Haugesund-sol og i et humør som er langt lysere enn stemningen i filmen.

Hun er nettopp ferdig med nok et teaterengasjement i England, og innspillingen av nye epsioder av serien «Fortitude». Det er liten tvil om hva hun kan takke for en helt ny skuespillertilværelse.

– Jeg er veldig takknemlig for «Forbrytelsen», og i særlig grad åpnet serien dørene for meg i England, med «Fortitude» og flere teaterprosjekter. Jeg har fått en utvidelse i livet mitt og en utfordring på et sted hvor man ikke har noe som helst trygt å holde i. Det behøver man, sier hun, og legger til at alt hun gjør, men særlig «Der kommer en dag», bekrefter viktigheten av å fortelle historier for å forstå oss selv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Smertefull

– Hvis vi ikke har det fiktive blikk på hvem vi er og var, blir vi fattigere. Gjennom møtene med virkelighetens Gudhjemsbarn vet vi at de hadde det tusen ganger verre enn den historien filmen forteller. Forfatter Søren Sveistrup har villet nå ut bredt med tematikken, og det tror jeg han har gjort klokt i snarere enn å lage en vond, uforsonlig og smertefull historie om hvor svart og håpløst det var. «Der kommer en dag» er også smertefull, men inneholder et håp om at det finnes et liv etterpå, om et samhold på tross. Du kan undertrykke alt med makt, men du kan ikke kontrollere tanken om håp og den menneskelige fantasien, sier hun om forfatteren som også skrev «Forbrytelsen».

– Selve tematikken i seg selv er avskrekkende, og derfor er det så godt at filmen er blitt en suksess i Danmark og at den har skapt et så stort engasjement. Den handler makt og overgrep, men også om samhold og menneskelig styrke. I dag slår man ikke barn, men du skal ikke langt tilbake i tid for å finne en helt annen kultur. Noen ganger tror jeg vi glemmer hvorfor vi er her, og at vår måte å tenke på er den eneste riktige, sier hun, og minner om at hendelsene i filmen skjedde så sent som på 1960-tallet.

– Det skjedde da jeg var barn, da jeg ble født. Det sier noe om hvor utrolig mye som har skjedd på kort tid, og hvor mye stamina du skal ha som menneske for å gå i mot det vedtatte. Jeg er født i 1968 og vokste opp preget av ideen om den totale frihet, mens denne historien om barnehjemmene er det stikk motsatte, den totale ufrihet. Jeg vokste opp i en virkelighet hvor det ikke var noen grenser og hvor jeg selv måtte finne ut hva som var riktig og galt. Det kan også være farlig, men den store kollektive konsensus om hvordan alt skal være, den er tung å flytte. Dypest sett skal det skal mye til for enkeltmennesket å finne styrke nok til å gå imot noe man ser skje i mange av de kraftige begevelsene i samfunnet, sier Gråbøl.

Les også: Iskald krim klar på NRK

22. juli

Her hjemme er hun også husket for å ha bidratt i minnehøytidligheten etter 22. juli-terroren.

– Disse historiene kan vanskelig la seg sammenligne, men begge reiser spørsmål om hvordan man som samfunn bearbeider de kollektive traumene. Vi er nødt til å ta tak i dem for at historien ikke skal gjenta seg, for at man ikke skal bli blindet. Vi behøver selvransakelsen, i det enkelte menneskes liv og i det kollektive samfunnet. Det er farlig å fortrenge det smertelige, og jeg syns virkelig det føles som om det går et skille før og etter 22. juli. Minnehøytideligheten som jeg fikk være med på gjorde dypt inntrykk og står prentet i meg. Ikke bare av smerte og sorg, men gjennom samholdet. Det sier noe om den norske folkesjelen, den er sterk, sier Gråbøl, som i intervjuer med britisk presse senere har framhevet daværende statsminister Jens Stoltenberg som den personen hun beundrer mest.

– Han traff jeg den kvelden i Oslo. Ikke bare han men det norske folk, men Jens Stoltenberg ble katalysatoren som gjorde at samholdet løftet seg til et høyere nivå, i stedet for at man – som hadde vært helt forståelig det også – forfaller i aggresjon og sinne. Han er en kjempeinspirasjon, sier Gråbøl.

– Jeg syns vår film er interessant fordi den peker på et minisamfunn, en verden som er så lukket for resten av verden at selv om ungdomsoppgjøret skjedde samtidig i København og det var en ny opplysningstid på gang, så fantes det fortsatt mørke kroker der lyset ikke nådde. Godhjem barnehjem er en sånn mørk kork, og slike mørke kroker finnes fortsatt.