Kultur

Den nordiske roen

Venezia-biennalen regnes som verdens viktigste kunstbegivenhet, og er et kaos av kunstneriske inntrykk. Da er det godt å møte roen i den nordiske paviljongen.

Bilde 1 av 3

«Mirrored»

Den nordiske paviljongen

Venezia-biennalen

13. mai-26. november

Det norske innslaget på Venezia-biennalen er ikke fullt så stort i år som for to år siden, da Norge og Camille Norment disponerte den nordiske paviljongen alene. Men det norske innslaget byr på noen av de fineste opplevelsene, både i paviljongen og på ulike arenaer utenfor. Og under pressedagene var det flere performancekunstnere som gjorde seg bemerket.

Yoko Ono er ikke norsk, men i den stort anlagte kollektivutstillingen «Personal Structures» i Palazzo Mori (utstillingen har tre arenaer på ulike adresser i Venezia) viser hun et rom fullt av speil i forskjellige former og innramminger. De mange mulighetene til å speile deg selv, rommet og andre gir en direkte åpning til den nordiske paviljongen og utstillingstittelen «Mirrored», kuratert av Mats Stjernstedt. Frem til nyttår var han kunstnerisk leder ved Kunstnernes Hus i Oslo, og det er ingen overdrivelse å si at de to norske kunstnerne i den nordiske sekstetten dominerer opplevelsen.

Stjernstedts tittel peker ikke mot speilet i seg selv, men hvordan speilingen åpner for «et stedløst sted» der man kan flytte oppmerksomheten bort fra det nasjonale hensynet og over på det enkelte kunstnerskapet. Han har valgt en tilbakeskuende vinkel, med flere veterankunstnere der Siri Aurdals bølgeskulptur er det uomtvistelige høydepunktet. Skulpturen er en variant av rekonstruksjonen som ble vist i Kunstnernes Hus i fjor, av en stor installasjon vist samme sted 1969. Opprinnelig var den en interaktiv skulptur som også ble videreutviklet til lekeskulptur på Trosterud barneskole i Oslo. Her blir den først og fremst et vakkert kunstobjekt som omformer og omdefinerer arkitekt Sverre Fehns vakre rom. Gjennom sin størrelse dominerer den rommet, men den vitale formen gjør at det skjer på en hensynsfull måte.

Det er kanskje et utslag av sjåvinisme, men jeg synes ikke de svenske og finske kunstnerne gir like mye. Nina Canell, Charlotte Johannesson, Pasi «Sleeping» Myllymäki og Mika Taanila er interessante på hvert sitt vis, men de drukner litt i sammenhengen. Da er det noe annet med utstillingens yngste, palestinsk-norske Jumana Manna (født 1987), hvis søyler inspirert av arkitekturen i regjeringskvartalets høyblokk snakker med arkitekturen på samme nivå som Aurdals skulptur. At søylene har sin bakgrunn i terroren 22. juli 2011 er ikke åpenbart for enhver. Og når søylene ikke har den samme umiddelbare opplevelseskvaliteten som Aurdals skulptur, er det ingen tvil om hvem som «vinner» i kampen om oppmerksomhet. I likhet med de fire andre kunstnerne fortjener Mannas kunst at tilskueren leser seg opp. Informasjon finnes, men den er ikke umiddelbart tilgjengelig.

De norske performancekunstnerne som deltok under pressedagene visste å gjøre seg bemerket. Det er mye å rekke over på kort tid, og jeg fikk ikke sett Rita Marhaug, samt Ida Ekblads samarbeid med Nils Bech (kjent fra «Skam»). Men Liv Reidun Brakstad traff jeg ute på byen, og hun ble stadig stoppet av selfiehungrende mennesker som også ville slå av en prat om jordens tilstand. For med sin performance «The Globe #4» peker hun med enkle virkemidler på klodens sårbarhet og menneskets påvirkningskraft i kampen for miljøet.

Anne-Karin Furunes går mer stille til verks. Hun har tidligere gjort seg bemerket med en stor utstilling i det venetianske palasset Fortuny, der hennes gjennomhullede lerreter skapte en lavmælt og usedvanlig sterk opplevelse. Hun har en dyktig gallerist i Venezia som tidligere har fått henne plassert sentralt i biennalen. Denne gangen har Elena Povellato ordnet med utstillingsplass i hagen på San Servolo, en liten, firkantet øy ute i lagunen. Bygningene her tjente tidligere som byens sinnssykeasyl, og Furunes har fått lov til å dykke ned i arkivene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Furunes’ installasjon består av en serie portretter stanset ut i runde og ovale aluminiumsplater. Det er sterkt nok i seg selv at rasterteknikken får bildene til å stå som klare kontraster i de grønne omgivelsene. Bildene er følsomme, og når vi får vite at dette er fotografier av tidligere pasienter, ulykkelige skjebner som vi i dag ville behandlet annerledes, blir det en overveldende sterk opplevelse.

Dette er kunst som fungerer både umiddelbart og på et dypere plan. Når du føyer til den store roen som hviler over stedet, er det all grunn til å anbefale en tur ut til San Servolo. Både for å nyte Anne-Karin Furunes’ sin kunst, og som et avbrekk fra turistmaset inne i byen.

Mer fra Dagsavisen