Roger Waters “Us + Them”: Slik var konserten i Norge

6

KONSERT

Roger Waters

Telenor Arena, publikum: 18.000

Hvordan presentere den mest velkjente musikken som er laget i vår tid som radikal  motstand mot urettferdigheten i verden? Kontrastene er store når Roger Waters står på scenen, mellom koselig popnostalgi og knallhard politisk kritikk.

Les også om Roger Waters på Nobels Fredssenter: Til frontalangrep mot Israel, USA og alle overmakter på Nobels Fredsprissenter

Konserten begynner med «Speak To Me», de bankende hjerteslagene som setter i gang «Dark  Side Of The Moon». Harmoniske «Breathe» følger naturlig etter. Og så blir det en liten avdeling fra dette albumet som setter stemningen. Riktignok med et innhopp av instrumentalen «One Of These Days», den eldste låten i kveldens sett. «Time» og «The Great Gig In The Sky» fortsetter den nostalgiske kosen fra «Dark Side Of The Moon». Gjengivelsen er nesten note-for-note korrekt. Kordamene, også kjent som duoen Lucius, prøver seg ikke på de høyeste tonene, men tar vare på de store følelsene i sangen.

Slik er konserten: Se bildene fra Roger Waters-konserten

Dette handler også om perfeksjon i alle ledd. Waters har fått med California-hippien Jonathan Wilson som sin nye David Gilmour, og ser seg tilbake med imponerende slagkraft. Wilson har jo også selv laget låter som høres ut som gode søknader om å få være med på dette. Han er god å ha som avlasting for stemmen til Waters,  som ikke synger like uanstrengt lenger. Waters spiller også to sanger fra «Wish You Were Here» - tittelsangen og «Welcome To The Machine» - som er mer av alt det de fleste er kommet for å oppleve.

Alt dette høres ut som en festaften i husker du-stua. Men mellom disse to kommer tre sanger fra fjorårets album «Is This The Life We Really Want»: «Deja Vu», «The Last Refugee» og «Picture This». De tar konserten over i en stund med mindre hygge. Sanger om droneangrep, krigsforbrytelser, flyktningkriser og «a leader with no fucking brains». Det er ikke like elegant som i de gamle sangene, men overbevisende retorisk.

Les også: Waters går til krig

Gode, gamle antiautoritære «Another Brick In The Wall» er et storslått apropos. 12 lokale ungdommer synger det andre verset iført fangedrakter som de tilslutt vrenger av seg, og danser rundt i trøyer som det står «resist» på. Etter én time er det en perfekt slutt på kvelden. Nei, vent, dette var visst bare slutten på del 1. Waters sier han kommer tilbake for å fortsette «motstanden». Vanligvis er pauser i rockekonserter stemningsdempende, men vi må unne 74 år gamle Waters å puste litt ut. Når han kommer tilbake er det med en halvtime «Dogs» og «Pigs (Three Different Ones)» fra albumet «Animals». Bedre kommer han aldri til å bli.

[ Les også: "Animals" - Pink Floyds mesterverk ]

I første «akt» var de visuelle effektene begrenset til forskjellige filmatiske uttrykk bak bandet. Nå reiser fordundre meg Battersea Power Station seg over Telenor Arena. Med  gris! Et orwellsk teater, med bandet i dyremasker, utspiller seg på scenen. 43 år etter den ble laget handler «Pigs» i dag om Donald Trump. «Animals» er Waters største stund, sangene er alt for lite spilt, og dette var det største jeg har sett fra ham noen gang. Funky, med de frekkeste gitarsoloene, en visuell og musikalsk triumf . Og her er en enda større gris over oss, med påskriften "forbli menneskelig".

Les også: Verdens største protestsanger

Ikke overraskende begynner «Money» nå med lyden av Donald Trump. «Us And Them» har gitt navn til hele denne turneen, og spilles til bilder av en delt verden, økonomisk, ideologisk og humanistisk. Sangene fra side 2 av «Dark Side Of The Moon» brytes opp av den nye «Smell The Roses», enda en av de dystopiske visjonene fra Waters' seneste album. I et inferno av lyd henges den gamle mannen opp etter håndleddene, som et annet torturoffer. Dette er ikke lett underholdning!

Roger Waters setter en stopper for showet med «Brain Damage» og «Eclipse», De vakre prismene fra det gamle albumcoveret ruver over salen, er alt vi ser. Så snakker han til forsamlingen. Om at han i pausen møtte de fem norske Gaza-aktivistene som nylig ble fengslet i Israel. Om at menneskerettighetserklæringen omfatter palestinere også. Waters setter et definitivt punktum med pasifistiske «Vera» fra «The Wall», og helt til slutt, «Comfortably Numb», der vi alltid kommer til å håpe på at David Gilmour skal falle inn i refrenget. Men Roger Waters har Jonathan Wilson!

Les også: Gjennom lydmuren

Roger Waters trenger ikke Pink Floyd i dag. Han klarer seg utmerket på egen hånd. Dette var er en svært innholdsrik kveld, der Waters framførte hele «Dark Side Of The Moon», bortsett fra noen instrumentale mellomspill, den omtalte kjærkomne «Animals»-sekvensen og enda mye mer. Jeg er ikke sikker på om alle de 18.000 fra Telenor Arena tar til gatene for å gjøre opprør utover natta, men det var forsøket verdt.

GEIR RAKVAAG