Lise Wulff har samlet bilder og historier fra Bærum. Blandingen av et lokalt og privat blikk gjør utstillingen nær og personlig.

Den hverdagslige utopien

Navlebeskuing er ikke spesielt beundringsverdig. Men når Henie Onstad kunstsenter gransker hjemkommunen blir det interessant.

 

UTSTILLING

«Utopia Bærum»

Henie Onstad kunstsenter

Til 15. januar

Men rent konkret, hva er det egentlig som er skjedd? Hvordan skal vi kunne finne kunnskap om fortiden og samtidens resultater av disse endringene uten at det blir klisjéfylt og navlebeskuende? På Henie Onstad kunstsenter studerer de sin egen kommune med utopien som ramme, og utstillingen «Utopia Bærum» er blitt stillferdig inviterende og overraskende bra.

I kunstverdenen retter de vanligvis blikket utover mot en nasjonal og (helst) internasjonal horisont. Kunsten er jo blitt global, men det er nå en gang min erfaring at den beste kunsten har et personlig og gjerne lokalt utgangspunkt. Det er ofte da den fungerer best også internasjonalt. Nå skal jeg ikke påstå at «Utopia Bærum» er en utstilling med internasjonal interesse, men selv om den tar for seg landbruks- og forstadskommunen Bærum kan det fort vise seg at utstillingen har kvaliteter som er overførbare til andre sammenhenger. Like vel, dette er først og fremst en utstilling om Bærum. Men du trenger ikke bo eller komme derfra for å finne den interessant.

Som kurator for «Utopia Bærum» vender Henie Onstads direktør Tone Hansen blikket innover. Men rammeverket er internasjonalt, med den britiske forfatteren Thomas Mores klassiker «Utopia» som historisk bakteppe. I den berømte boken, som kom ut for 500 år siden i år, beskriver han et idealsamfunn bygd på toleranse, liberale verdier og velvilje menneskene i mellom. Overføringsverdien fra More til Bærum kan synes fjern, men utviklingen av Bærum fra bondesamfunn til industrisamfunn på 1800-tallet, og videre til sosial soveby for hovedstaden på 1900-tallet, fungerer i en rammefortelling der målet er et bedre samfunn for alle.

Grepene kurator Tone Hansen har tatt er enkle og relativt konvensjonelle. Hovedgrepet er en tidslinje fra 1837 til i dag, som løper gjennom hele utstillingen. I 1837 ble det vedtatt lover som ga byer og landkommuner lokalt selvstyre og gjorde dem til selvstendige, juridiske enheter. Resultatet var at Bærum ble skilt ut fra Asker prestegjeld og ble en kommune med eget formannskap, som er forløperen for dagens kommunestyre. Den nasjonale, politiske dimensjonen løper som en rød tråd gjennom tidslinjen, der den blandes med lokale begivenheter som utbyggingen av jernbane, trikk og vei. Opp mot dette settes dypdykk i ulike lokale fenomen.

Lise Wulff har samlet fotografier fra folk flest og mer autoritative, historiske kilder. Hun presenterer det i ulike kollasjer med bilder og informasjonstette tekster som henter frem historien bak kjente Bærumsnavn som Brambani-gården og Løkketangen. Her er det mye godt stoff. Wulff har også laget en videokollasj om den sosiale foregangsbebyggelsen Egne Hjem. Den kollektivt finansierte villabebyggelsen ble reist av typografer fra hovedstadens aviser og trykkerier fra 1900, og Wulff følger ett av husene i en godt fortalt og lavmælt historie.

Et inngangsverk i form av en stor billedkollasj på vegg og et lydverk som fantaserer om et Bærum 60 år frem i tid, to bymodeller med svært ulik virkelighetsbeskrivelse, en film om Henie Onstad kunstsenters historie, og et eget rom om «Statens lærerinneskole i husstell» på Ringstabekk bidrar også til å gjøre utstillingen interessant. «Husmorskolen» ble stiftet i 1909 på initiativ fra Norske kvinners nasjonalråd med Betzy Kjelsberg i spissen, oldemoren til dagens finansminister Siv Jensen. Det er i det hele tatt mange driftige kvinner som har satt sitt preg på Bærum.

Det sterkeste uttrykket er også utstillingens mest stillferdige. Marte Aas’ film «Grønland – Makedonien» følger bussrute 151 fra Bussterminalen på Grønland til Makedonien på Rykkin i Bærum. Det er en vakker, saktegående og trist film som like fullt har en dramatisk nerve og et budskap som holder deg fanget hvis du først setter deg ned. Drabantbyen fikk aldri T-bane, og har et ufortjent rykte som Bærums sosiale ghetto. Bildet er mer sammensatt, og bydelen har fostret flere kreative mennesker. I neste sal vises ett av resultatene, spillefilmen «Sønner av Norge» basert på Rykkin-forfatteren Nikolaj Frobenius’ manus.

Helt til slutt ender utstillingen i et enkelt, snekret amfi der det skal holdes seminarer og diskusjoner for skoleelevene som kommer på omvisning. Det er et grep som har dukket opp i mange utstillinger i det siste, og slik sett plasserer «Utopia Bærum» seg i en (internasjonal) trend. Henie Onstad-direktør og utstillingens kurator Tone Hansen har en fortid der hun har stilt spørsmål om politiske strukturer i kunstfeltet. Denne erfaringen skinner gjennom i utstillingens interesse for sammenhengen mellom den politiske overbygningen og våre personlige valg. Selv om dette ikke er en spektakulær utstilling klarer den å forene politikk og samfunnsperspektiv med de nære historiene. Den propaganderer ikke, men den setter opp et perspektiv som kan hjelpe oss til å forstå sammenhengene i samfunnet. Det er en nødvendig erfaring hvis du og alle andre skal greie å gjøre noe med det du og vi synes er galt og gjerne vil forandre.