«Den femte beatle» er død. Stille i studio.

Plateprodusentenes rolle er ikke klart definert. Noen styrer innspillingene med hard hånd og er nesten artister selv. Andre er best tjent med å la artistene få holde på med akkurat det de vil, uten utidig innblanding, før de til slutt avgjør om resultatet er godt eller dårlig. George Martin fant en gyllen mellomvei. Så hadde han også et godt utgangspunkt, etter at han begynte å jobbe med The Beatles i 1962. Siden produserte han alle albumene til The Beatles, unntatt «Let It Be». Som ironisk nok ble mindre heldig styrt av Phil Spector, den eneste som kom George Martin i forkjøpet med å forme 60-tallets nye popmusikk.

George Martin fortalte at livet hans ble forandret etter en skolekonsert der et orkester spilte Debussys «En fauns ettermiddag». Han ble fullstendig forført. Han vokste opp med jazzen til Bing Crosby og Glenn Miller, begynte å studerte musikk, og fikk jobb i plateselskapet Parlophone tidlig på 50-tallet. Der produserte han alt mulig, klassisk musikk, sekkepipeorkestre, visesangere med trekkspill, og ikke minst løsslupne plater med komikere. Den nye rocken hadde han imidlertid ikke så stor forståelse for.

Den forenklede forklaringen er at George Martin ga The Beatles platekontrakt, men den satt langt inne. Martin var ikke imponert av det lille han hadde hørt av The Beatles.

– Sannheten er at The Beatles ble prakket på ham som en plikt. Han likte dem ikke, og hadde aldri møtt dem, sa Beatles-biografen Mark Lewisohn da vi snakket med ham i fjor.

Martin var heller ikke til stede da de gjorde sine første prøvespillinger for Parlophone, han hørte på innspillingene etterpå, og var under middels fornøyd. Han spurte om de var misfornøyde med noe selv, og ifølge myten skal stemningen ha snudd da George Harrison svarte «slipset ditt». Dette var også George Martins form for humor. Han var fortsatt skeptisk til trommeslageren Pete Best. Da de kom tilbake for å spille inn sin første singel, «Love Me Do», var Ringo Starr ny trommeslager, men Martin var fortsatt ikke fornøyd, og hentet inn studiomusikeren Andy White i stedet.

Siden hadde George Martin avgjørende innflytelse på mye av det The Beatles foretok seg. Noe av det første han forslo var å forandre «Please Please Me» fra en ballade til den mer jublende fartsfylte låten vi kjenner den som. Den ble deres første listetopper. Resten er som det heter, historie, Og sånn fortsatte The Beatles og George Martin å sparre mot hverandre, og drive hverandre til nye høyder gjennom hele resten av 60-tallet.

Martin foreslo å starte «Can’t Buy Me Love» med refrenget. Han la strykere på «Yesterday». Han spilte ofte selv piano på platene deres. Så var det denne åpningsakkorden til «A Hard Day’s Night», sannsynligvis musikkhistoriens to største sekunder, som fortsatt analyseres inn til beinet 52 år etter, og som mange mener det var Martin som satte på plass. Like etter sto han bak Peter Sellers’ kvasi-høytidelige harselas over «A Hard Days Night».

I dokumentarfilmen «Produced By George Martin» snakker Ringo Starr og George Martin sammen om den radikale lyden på «Tomorrow Never Knows» fra «Revolver». Starr forteller at den gode grunnen til at The Beatles sluttet å turnere i 1966 var å få bedre tid til å fordype seg i studiets muligheter sammen med George Martin. Martin lagde det fantasifulle arrangementet på «Penny Lane», og spleiset to forskjellige innspillinger av «Strawberry Fields Forever» sammen til en ny klassiker. Et av de beste eksemplene på det unike samarbeidet var det fantastiske crescendoet i «A Day In The Life» til slutt på «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Paul McCartney hadde ideen om å avslutte låten med en slags orkestrert orgasme. Som det står i Bård Oses bok «Beatles hele livet»: «Lennon tenkte i samme baner da han ba George Martin om å komponere noe som kunne etterligne jordens undergang. De 40 innleide musikerne trodde det hadde rablet for Martin da de fikk se notearkene». Resultatet ble et av popmusikkens største monumentalverk.

George Martin fortsatte å produsere plater etter at The Beatles ble oppløst, uten å være med på å forme utviklingen i popmusikken videre. Hans beste innspillinger siden var tre 70-tallsalbum med vestkystgruppa America, populære i sin samtid, men undervurderte i ettertid. Paul McCartney brukte ham fortsatt med ujevne mellomrom, på låter som «Live And Let Die», «Ebony and Ivory» (med Stevie Wonder) og «Say Say Say» (med Michael Jackson).

George Martin ble i senere år en entusiastisk formidler av musikkens viktige rolle i folks liv. I tv-serien «The Rhythm Of Life» tok han i tur og orden for seg rytme, melodi og harmoni, i samtaler med mange av musikerne han traff på sin vei. Siste ord går til en av de andre som perfeksjonerte produksjonskunsten, Brian Wilson, som hadde denne hyllesten på Twitter i går: «Platene som George Martin gjorde med The Beatles var noen av de beste som har vært laget, og de inspirerte meg til å nå nye høyder. Love and mercy.»