Bøker

Debuterer med dystopi

I dag starter debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo. Terje Sander (32) kommer til byen med sin første roman: 700 sider science fiction på nynorsk.

Det regner hele tida i Bergen. Men i Terje Sanders debutroman «Daudmannaland» er regnet over Bergen blitt giftig. I boka er Byen navnløs, men med stor B, som en dyster framtidsvisjon av Bergen.

- Det var januar i Bergen da jeg begynte å skrive. Mørket i bergensvinteren er en viktig inspirasjon. Boka er en advarsel om hva som kan skje om vi ikke tar grep om samfunnsutviklingen, sier Sander.

I dag skal han lese fra sin debutbok på Litteraturhuset i Oslo, under årets debutantdager. Litteraturhuset setter av to dager i desember hvert år til møtet mellom etablerte forfattere og årets skjønnlitterære debutanter. Sander skiller seg ut med noe så uvanlig som en science fiction-roman på nynorsk, med illustrasjoner, som strekker seg over 725 sider, med tillegg, register, slektstavle, og etterord av en fiktiv historiker fra framtida.

- Jeg har alltid vært glad i fabelprosa. Det er gøy å skrive, det gir rom for fantasi, og det er en tradisjon for samfunnsengasjert science fiction. Det gjør det mulig å se politiske spørsmål fra nye vinkler. Man kan være mer tydelig enn om man skriver realistisk, sier Sander.

I «Daudmannaland» er Byen styrt av en brutal enehersker, som representerer den hemmelige Ordenen. Boka følger en rekke skikkelser gjennom tre dramatiske dager, og opprøret mot Ordenen, til det store Mørket kommer. En av karakterene heter Orvell. Det er ikke tilfeldig, bekrefter Sander:

- Navnet er en hyllest til George Orwell. Det er vanskelig å skrive en dystopi uten å forholde seg til «1984» på en eller annen måte. Og George Orwell er en av de jeg leste på ungdomsskolen, han hadde sterk innflytelse på meg både tematisk og litterært. Han skriver ut fra en mørk virkelighetsforståelse, som jeg også har. Mange av tankene hans - særlig om frihet og undertrykking - er sentrale i min historie, sier Sander.

Det politisk-dystopiske aspektet ved Sanders fortelling rammes inn av sitater fra Darwins «Artenes opprinnelse», Friedrich Engels‘ «The Condition of the Working Class in England», og 1. Mosebok, der Herren ødelegger Sodoma og Gomorra.

- Ulikhet er hovedtemaet for fortellingen min. Og den volden som kommer av ulikhet, når de som vil forsvare en privilegert posisjon i samfunnet, må ty til vold. I denne konkrete historien er det spenningen mellom ulike samfunnsgrupper som fører til undergangen. Å opprettholde ulikheter i et samfunn er å leke med ilden, mener Sander.

- Vi i Norge er i en privilegert posisjon, på toppen av verden. Det er mye fint og fornuftig vi har gjort for å oppnå denne posisjonen, men den hviler på en del historiske ulikheter. Og når det er vår levestandard og våre utslipp av klimagasser som har ført til klimakrisen, i hvilken grad kan vi nå kreve at land med lavere levestandard skal senke sine utslipp?

 

De nye dystopiene

De siste årene har science fiction-litteraturen tatt en mer dystopisk dreining - med fortellinger om en verden på vei mot undergangen, eller post-apokalyptiske fortellinger om sivilisasjoner som har brutt sammen. Ikke minst i populære ungdomsfilmer og -bøker. Mens science fiction-litteraturen i etterkrigstida gjerne beskrev drømmen om framtidsteknologi, eller fascinasjonen ved verdensrommet.

- Det har nok med samfunnsutviklingen å gjøre. Det var mer framtidsoptimisme før, i «space opera»-science fiction, eller klassisk amerikansk «frontier»-science fiction, fra 50-tallet og framover. Samtidig har science fiction en dystopisk tradisjon helt tilbake til «Frankenstein». Det er lettere å se for seg hva som kan gå galt, enn hva som kan gå rett, sier Sander.

- Det har også med sjangerens politiske potensial å gjøre. Sjangeren tiltrekker seg forfattere som er kritiske til samfunnsutviklingen. I fabelprosa ser vi dette helt tilbake til 1700-tallet Holberg med «Niels Klims underjordiske reise», og Jonatan Swift med «Gullivers reiser».

 

Antatt med en gang

Sander jobber nå som lærer på videregående skole i Odda. Han skrev de 700 romansidene på knapt halvannet år, gjennom 2012, mens han fullførte studier i sosiologi, og hadde deltidsjobb ved siden av.

- Jeg jobbet hardt og disiplinert. Jeg sto opp, leste til studiene, gikk på jobb, kom hjem på ettermiddagen, og skrev på boka utover kvelden og natten, forteller Sander.

- Det var også for å vise meg selv at jeg kunne fullføre noe. Før har jeg ofte begynt å skrive historier, men gått lei av dem før de var ferdige. Våren 2013 var jeg ferdig med manuset, og sendte det inn til ett forlag - Samlaget - der det ble antatt med en gang. Mange går rundt og blir refusert i årevis. Å få ja på første forsøk er gledelig og uvanlig. Jeg hadde ikke planlagt et forfatterskap, men jeg har tenkt å skrive videre, så får vi se, sier Sander.

Mange framholder at forfattere i dag må være synlige i flere kanaler, og snakke om bøkene like mye som de skriver dem, mens de er til stede i sosiale medier. Sander er skeptisk til utviklingen:

- Det er hard konkurranse om oppmerksomheten, man må vel jobbe for å gjøre seg synlig. Men jeg er ikke så glad i å stikke meg fram. Jeg er ikke på verken Facebook eller Twitter. Det å være synlig hele tida, iscenesette seg selv i offentligheten 24 timer i døgnet, det er ikke noe for meg. Jeg skulle ønske det var mulig å kjøre den gode gamle forfatterrollen - sitte og skrive, levere et manus, og være ferdig.

Mer fra Dagsavisen