«De ti bud» er en teaterreise verdt

Den polske filmskaperen Krzysztof Kieslowski (1941–1996) skapte et av den europeiske filmens storverk med «Dekalog», eller «De ti bud». Det besto av ti enkeltfilmer på nær en times spilletid hver, som tok utgangspunkt i hvert av de ti budene man finner i så vel kristendommen som andre religioner, regnet som allmenne leveregler og rettesnorer. Nå er Kieślowskis hovedverk komprimert til rundt fire timer teater på Trøndelag Teater, «De ti bud – Fortellinger om kjærlighet og død», med Maren E. Bjørseth («Lehman-trilogien», «Leksikon om lys og mørke») som regissør.

Helheten framstår som et løft denne teatervinteren, men de to delene forringes ikke om de ses hver for seg om man ikke har plass til en «maraton», da som «De ti bud – Fortellinger om kjærlighet» og «De ti bud – Fortellinger om død». Det er fem bud i hver av dem, og la det være sagt med en gang, hos Kieślowski er det ikke sånn at kjærlighet er rosenrød romantikk eller at døden nødvendigvis er bokstavelig. Hvor du begynner er egentlig heller ikke relevant, selv om noen av de samme personene dukker opp på tvers av episodene.

Det snør stille på en svart scene, eller er det et islagt vann, når vi kommer inn i salen, i det som skal være Warszawa. Det er det er sen høst og åttitall, og sju skuespillere glir sømløst inn og ut av de ulike rollene og fortellerstemmen, som gjerne kan bryte nærmest umerkelig inn som en forklarende stemme midt under en dialog. Budene følges kronologisk, og det første er «Du skal ikke ha andre guder enn meg».