Kultur

De seilte i oljekrigen – kom skadet tilbake

Rundt 10.000 norske sjøfolk var i Persiabukta under krigen der. Noen døde. Flere tok sitt liv etterpå. Overlevende sliter med rus og traumer. Nå kommer boka som gir vår tids krigsseilere oppreisning.

Bilde 1 av 4

– Det går noen historier der ute, om at man kunne tjene så store penger på å seile inn i krigssonen at vi liksom ikke trenger å bry oss med at folk fikk problemer av å ha vært der etterpå, for de har liksom seg selv å takke. Men det er for sjøfolk flest myter, sier Mikal Olsen Lerøen til Dagsavisen.

Han har skrevet boka «Pappas siste reis», en dokumentar om de norske sjøfolkene som ble sendt inn i oljekrigen i Persiabukta på 1980-tallet.

– Trolig var så mange som rundt 10.000 norske sjøfolk innom Persiabukta de åtte årene det var krig mellom Iran og Irak. Norge må anerkjenne at det var en stor belastning for hver enkelt, sier Lerøen.

Les også: Krigsseilerne som kom i fengsel

Holdt Vesten gående

Oljekrigen mellom Iran og Irak startet den 22. september 1980. Da invaderte Irak, ledet av Saddam Hussein, nabolandet Iran, som var styrt av ayatolla Khomeini. Striden sto om de oljerike grenseområdene mellom landene. Krigen varte til 20. august 1988, da Iran aksepterte FNs forslag til våpenhvile.

– Norge har altså hatt tusenvis av sivile i en krigssone. I dag trenger mange av dem som overlevde hjelp og behandling, og en oppreisning på linje med den nordsjødykkerne omsider har fått for at de var med å bygge Norge som oljenasjon. Norske sjømenn som seilte på Persiabukta bidro til å holde Vesten gående, gjennom å frakte ut olja Iran eksporterte og slik hindre energikrise, sier forfatteren og dokumentarregissøren.

Stort engasjement

Lerøens engasjement startet med at hans egen far døde i Iran-Irak-krigen. Han var kaptein på en tankbåt som fraktet olje fra Iran da den ble bombet av jagerfly. I 2017 laget Lerøen en dokumentarfilm som også het «Pappas siste reis», som lette etter svar på hvordan og hvorfor faren døde.

– Like etter at filmen var sendt på NRK, fikk jeg rundt 1000 henvendelser. Mailer, telefoner, Facebook-meldinger. De kom fra folk som hadde vært i Gulfen selv, og fra folk som fortalte om søsken, foreldre, onkler og tanter. «Nå skjønner jeg hvorfor han begikk selvmord», skrev de, eller «nå ser jeg hvorfor hun begynte å drikke». Jeg hadde trodd at min fars død var et spesielt uhell. Men alle tilbakemeldingene viste meg at dette angikk langt flere enn antatt, sier Mikal Olsen Lerøen.

Dokumentarfilmskaper Mikal Olsen Lerøen har skrevet boka «Pappas siste reis». FOTO: VIGMOSTAD BJØRKE FORLAG

Foto: VIGMOSTAD BJØRKE FORLAG

Mange senskader

I arbeidet med boka «Pappas siste reis» har han prata med mange sjøfolk. Kvinner og menn, fra piker og byssegutter hele veien opp til offiserene på brua. De forteller fra sjølivet, og om livet etter at de mønstret av.

– En av dem jeg har snakket med sier det godt: «Det døde en del nordmenn i Persiabukta, men det døde enda flere i åra etterpå». Han ble brannmann etter at han var ferdig til sjøs, og forteller om å gå inn i overtente hus hvor han fant tidligere kollegaer omgitt av spritflasker, uten å vite om brannen var et uhell eller selvmord.

– Mange slet med posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og andre psykiske lidelser. Mange prøvde med selvmedisinering, med alkohol og piller. Flere fortalte at da de gikk til sjømannslegen med problemene og prøvde å forklare, så ble de avfeid med at «du tjente jo gode penger, og valgte det selv». Det gjør traumet enda større at man ikke blir trodd, men tvert imot avfeid, etterpå, og når folk sier det er selvpåføyd, sier Lerøen.

Les også: Monument over krigsseileren

Små krigstillegg

Men det var altså ikke slik at sjøfolkene ble rike på krigen, forklarer han:

– Slik systemet var regulert, fikk sjøfolk krigstillegg kun for normal arbeidstid. Så selv om skipet ditt var i krigssonen hele døgnet, fikk du bare tillegg for 7,5 timer. Jeg intervjuet en sjømann som oppsummerte at hun hadde fått 2000 kroner for to uker i krigen. 2000 kroner for å risikere livet! Det var det ikke verdt, som sjømannen så tørt uttrykte det.

Les også: Skal ta mastergrad på krigsseilerne som ble krigere, med støtte fra fondet Jon Michelet opprettet

Fryktet arbeidsløshet

Det var ikke griskhet som styrte sjøfolkene.

– Veldig mange av dem som dro ut mens det var krig, fryktet at om du ikke seilte med, så kom de ikke til å få den neste jobben. De fleste sjøfolk var det vi i dag ville kalt korte engasjementer. Etter hver tur ut, måtte man være hjemme en stund, og så kunne man søke om ny hyre. Sjøfolkene fryktet arbeidsledighet om de sa nei til hyra de ble tilbudt, forklarer Lerøen.

Skipsfart i endring

Samtidig som Iran og Irak kriget, var norsk skipsfart inne i en gigantisk omstillingsprosess.

– Utover 1980-tallet flyttet rederne skip ut av landet. Med det forsvant jobbene. Fra juli 1987 innførtes det nye norske internasjonale skipsregisteret NIS, med krav om at skipet kun trenger én norsk eller EU-borger om bord, resten kan være fra hvor som helst. Frykten for ikke å få jobbe var reell.

Det er dessuten uklart hvor mye sjøfolkene visste om hva som ventet dem i Gulfen.

– Mange forteller at det statlige hyrekontoret sa at det var trygt å seile på norske skip. «Ingen sikter på norske flagg», var mantraet. Rederiene og kapteinene sa det samme. Kapteinen må jo ha trodd det.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kjent risiko

Men den norske stat kjente til risikoen. – I «Pappas siste reis» dokumenterer jeg for første gang at norske myndigheter visste hvor farlig det var i Persiabukta under Iran-Irak-krigen. Norske myndigheter ble flere ganger advart av Irak. Fra ambassaden i Bagdad i Irak fins det dokumenter som viser at norske diplomater fikk beskjed tre, fire, kanskje flere ganger om at «dere må slutte å seile i forbudssonen vår. Vi kommer til å skyte». Det topper seg høsten 1982, da VG trykker et intervju med en irakisk diplomat der han sier direkte at norske redere gambler med norske sjøfolks liv, og at de er advart. Norge visste at Irak ville angripe norske skip, sier Olsen Lerøen.

Likevel fortsatte norske rederier å sende oljetankere til Gulfen. – De må jo ha tjent penger på det. Senest denne uka kom listen over Norges ti rikeste, med en rekke redere på topp ti. Det fins flere avisartikler fra 1980-tallet som forteller at nå går det endelig bedre med norsk skipsfart igjen. En vesentlig grunn til det er situasjonen i Gulfen.

Samtidig lot andre land være å sende sine skip. Det gjorde også OPEC, organisasjonen for oljeproduserende stater.

– De som satt aller nærmest tolket det som for farlig å gå dit. Det sier sitt.

Tause redere

Mikal Olsen Lerøen har prøvd å få Norges Rederiforbunds leder i tale i forbindelse med «Pappas siste reis». Det har ikke lykkes.

– Jeg forstår at det ikke er hyggelig for Rederiforbundet å snakke om dette. Samtidig er jeg sikker på at vi i dag har et helt annet og mye mer ansvarlig forhold til risikovurdering av norske skip og norsk mannskap enn man hadde på 1980-tallet. Så det hadde vært nyttig om direktøren stilte opp. Det lever mange mennesker i Norge i dag som lider som en direkte følge av arbeid de gjorde for norske rederier i denne krigen. Sjøfolk som ikke lenger orker synet av sjø, som blir kvalme av lukta av asfalt fordi den minner om brennende olje, eller som skvetter til i dødsangst når det smeller i fyrverkeri. Dette er vår tids krigsseilere, som hadde fortjent en ordentlig anerkjennelse, sier forfatteren.

Les også: - Jeg treffer sjøfartsnasjonen Norge

Mer fra Dagsavisen