- De har ikke lest boka med hjertet

Telefonen til Åsne Seierstad blinker med jevne mellomrom. Natt til lørdag gikk forlagets sperrefrist for boka «En av oss» ut, og avisene ble fylt med intervjuer, med utdrag fra boka, og ikke minst med anmeldelser. Livet til Anders Behring Breivik og 22. juli interesserer åpenbart fortsatt. De fleste anmeldelsene er positive, men for Seierstad, som kanskje for de fleste, er det de negative kommentarene som fester seg dypest.

- Vi skal ikke overdrive dette. Jeg fikk terningkast fem i VG, og de andre anmeldelsene har stort sett vært gode. Men man husker alltid det negative fordi en har villet så mye. Jeg føler at en del kritikere har lest en annen bok enn det jeg har skrevet. De har ikke lest boka med hjertet, sier Seierstad.

Feil fokus

Da avisene begynte å publisere saker om boka til Seierstad, var det hennes møte med terroristens mor, Wenche Behring Breivik, de taushetsbelagte opplysningene fra barndommen, samt brevet Anders Behring Breivik sendte til Seierstad, som fikk fokuset.

- Jeg kan godt snakke om moren hans og barndommen hans, men jeg føler at fokuset er blitt feil. Det er nesten ingen som har spurt meg om høyreekstremisme. Men det handler kanskje om at det er nyhetsjournalister som har dekket dette, og at de har lett etter noe som er nytt, sier Seierstad.

Bruken av opplysninger fra barndommen har fått advokatene til både mor og sønn til å reagere.

- Dette var jeg forberedt på. De taushetsbelagte opplysningene mente jeg var viktige for å få fram historien. Det har dessuten vært ting som har versert i mediene lenge. Når advokaten til Anders Behring Breivik forteller at hans klient mener jeg er på villspor når jeg trekker inn barndommen, og at jeg heller burde sett på radikaliseringsprosessen, så er det en ting Breivik har sagt hele tida. Men hvis barndommen er så lite viktig, så kunne han snakket om den og blitt ferdig med det, sier Seierstad.

Medynk

Hun mener selv at boka er mer enn historien om Breivik. Det er også en historie om Norge. Her har Seierstad også skrevet om AUF-ere fra Tromsø, om Simon Sæbø og hans familie, og om Bano Abobakar Rashid og hennes nære. Begge de to ungdommene mistet livet på Utøya.

- Helt enkelt er dette en historie om noe som har skjedd fra 1979 fram til i dag. Breivik ble født, og foreldrene til ungdommene jeg skriver om møttes. Hovedpersonene i boka er i hver sin retning av utviklingen av Norge. Breivik er et sted der han forsøker å høre til, og der han vil bety noe. Hans liv er også fortellingen om Norge, sier Seierstad.

Hun mener det er mange faktorer som gjorde at Breivik ble en terrorist.

- Jeg tror ikke dette hadde vært mulig uten det ideologiske fellesskapet som han fant. Samtidig har barndom vært viktig, og han må ha hatt en spesiell forutsetning for å kunne mangle medfølelse. Mange opplever langt verre barndommer og ender ikke opp som terrorister. Man kan heller ikke skylde på samfunnet. Men han har ikke levd i et vakuum, sier Seierstad.

Hun sier hun følte fysisk ubehag da hun leste brevet han sendte henne som svar på intervjuforespørselen hennes. Tonen hans, og karakteristikkene han hadde av henne, gjorde henne kvalm. Likevel har hun gjennom å ha brukt to år på å skrive om livet hans, kjent på et slags medynk for ham.

- Det er umulig å ikke føle medynk for ham i barndommen. Han var alene og utilpass. Jeg synes synd på ham da han forsøkte seg i taggemiljøet også. Han prøvde for hardt, falt igjennom og var ikke kul nok, sier hun.

- Ofrene glemt

Telefonen blinker igjen. Det er fra en av redaktørene i forlaget. Seierstads bok har fått en svært god anmeldelse av NRK.

- Det er godt at boka blir lest slik jeg hadde håpet. Jeg har fått inntrykk av at ingen av anmelderne er blitt berørt. Jeg har prøvd å gjenåpne dette komplekset og blitt berørt selv. Man vil jo gjerne høre at «dette er et mesterverk». Men herregud. Det har jo stort sett gått kjempebra, sier hun.

Flere av anmelderne har skrevet at boka kan passe godt i utlandet, der man ikke sitter med like mye informasjon om 22. juli. Seierstad er enig i at mottakelsen nok vil være annerledes utenfor Norges grenser.

- Jeg var i Sverige i forrige uke. Der gjorde jeg åtte intervjuer. En journalist fortalte meg at hun var helt sjokkert. En annen sa han ikke klarte å lese fordi han gråt så mye, og en tredje sa han holdt på å bli ødelagt da han leste den første siden. Det har vært en dirrende lesning. Her er boka blitt møtt med en annen kulde. Det er forskjellig temperatur. Det er ikke en kritikk av norske journalister, men det bare er sånn, sier Seierstad.

Hun forteller at for henne er bokas bankende hjerte ofrene og de etterlatte.

- Men jeg føler at ofrene og de etterlatte er blitt glemt i dekningen. Jeg vil gjerne beklage overfor dem at det ble sånn, sier hun, og viser til Dagsavisens anmeldelse av boka, der en innvending var at hun har skildret drapene på Utøya detaljert.

- Jeg skriver for å vise hvordan det var. De opplevde det, skal ikke vi tåle det? Alle de etterlatte har fått lese sin del av teksten og ikke en eneste har bedt meg moderere det. Jeg har forståelse for den lesningen av boka, men jeg mener den er feil, sier Seierstad.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no

Åsne Seierstad

Er journalist og forfatter, og har vært ansatt i Dagsavisen, NRK Dagsrevyen og NRK Dagsnytt. I de senere årene har hun vært frilanser.

Ble særlig kjent for sin dekning av krigen i Afghanistan. Hun leverte nyhetsstoff både til Norge, Sverige og Danmark.

For denne innsatsen fikk hun Fritt Ords honnørpris.

Har skrevet flere bøker: «Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia» (2000), «Bokhandleren i Kabul» (2002), «Hundre og én dag» (2003), «De krenkede» (2007), og nå «En av oss» som handler om terrorangrepet 22. juli.