De har fått det som de vil

En kikk bak fasaden i den beste av alle verdener: Det norske velferdssamfunnet framstår truende autoritært i Raga Rockers‘ definitive beskrivelse.

Nye Takters nasjonalsanger

Nr 19: «Maskiner i Nirvana» (1984)

Artist: Raga Rockers

Tekst: Michael Krohn

Melodi: Michael Krohn

Michael Krohn er en av de fremste skildrerne av det norske sosialdemokratiet etter 1970. Uansett kunstart. Der de tre andre «fire store» - deLillos, Jokke, DumDum Boys - skriver rockpoesi i en eksistensiell, innadvendt, romantisk tradisjon, har Michael Krohn i langt større grad rettet blikket utover, mot samfunnet og samtiden. Aller best, mest presist, mest nådeløst formulert i låten «Maskiner i Nirvana» og på albumet ved samme navn.

Krohns interesse for østlig tankegods avtegner seg i både bandnavnet og i navnet på låten. Det vitner om en erkjennelse av tilværelsens essensielle meningsløshet, enkeltmenneskets ubetydelighet i den store sammenhengen, menneskeheten som en kvernende maskin. Denne typen tematikk var Krohn inne på allerede som 19-åring i bandet Kjøtt, der Krohn spilte trommer og skrev låter. Da Kjøtt ble oppløst i 1981, gikk Krohn videre og startet bandet Raga Rockers. Deres andre album kom i 1984 og fikk navn etter låten «Maskiner i Nirvana». Teksten skildrer en vanlig dag for to mennesker, trolig et ektepar, i et trygt borgerlig strøk, for eksempel Røa der Michael Krohn vokste opp. De står opp, drikker kaffe, han går på jobb, hun blir igjen, «maten står på bordet når han kommer hjem / de ha’kke hatt et kick siden 1945».

Menneskene han beskriver framstår verken lykkelige eller ulykkelige. De eksisterer, innesluttet i en boble, et trygt velferdssamfunn, den beste av alle verdener. Michael Krohn beskriver mer enn fordømmer, han viser tomheten bak fasaden, og antyder den undertrykte seksualiteten, et annet gjennomgangstema i Krohns tekster: «Begge stemmer Høyre og ingen onanerer / de er maskiner i Nirvana de har fått det som de vil».

Låten er kort og konsis, den varer et minutt og 45 sekunder på denne plata, på live-albumet fra 1990 klokker den inn på 1,34, i henhold til tidas krav om større og større effektivitet. Den er basert på en karakteristisk nedadgående gitarlinje, som motvirkes av en spretten fuzzbass. Gjennom to vers med fire korte verselinjer i hver, øker teksten i antall stavelser og fart, fram mot refrenget.

På dette albumet hadde Raga Rockers begynt å perfeksjonere sin kontante muskelrock, postpunk og pre-hardcore, og det låter autoritært og nesten skummelt: I låtens ustoppelige driv er det ingen vei utenom, ingen alternativer, stavelsene følger taktslagene mot refrengets ubønnhørlige konklusjon, framført så raskt at stavelsene går over i hverandre - «De er ma- skinerinirvanadeharfåttdetsomdevil hei!»

Hadde bildekunstneren Pushwagners dystopi «Soft City» vært en film og ikke en tegneserie, ville «Maskiner i Nirvana» vært lydsporet. Siste linje i siste vers er som en bildetekst til Pushwagners pregløse maskinmennesker, som «råtner foran TV-en og kaller det å leve».

Gjennom over 30 år med utskiftninger, oppløsninger, gode og dårlige plater, uforståelige feilvurderinger og overlegne maktdemonstra­sjoner, har Raga Rockers beholdt en stor og trofast kjerne av fans. Det er fordi Michael Krohn treffer. Som låtskriver har Michael Krohn konsekvent satt fingeren på verkebyller i det norske velstandssamfunnet - konformitetspress, intoleranse, tomhet, klasseskille, fremmedfrykt. «Noen å hate» og «Ole og Ali» kunne vært like gode kandidater til denne lista. Men «Maskiner i Nirvana» blir stående som et definitivt uttrykk for livsfølelsen i det moderne Norge.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Les også: Ny serie: Nye Takters nasjonalsanger

Les også: 30 år med Nye Takter (og Raga Rockers)

Les også: Leverer igjen