Kultur

De fineste bøkene er dem som fyller ut det store bildet

Blant årets beste kunstbøker finnes alt fra gamle mestere til et stort «fuck you» til de dødskjedelige bøkene der ute. Lars Elton guider deg gjennom kunståret mellom permene.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

Overraskelser er en av de gode kvalitetene ved kunstbøker. Selv når du tror du kjenner det kunstnerskapet som presenteres mellom to permer kan det dukke opp ny kunnskap og overraskende kunstverk. Siden jeg begynte å lage oversikten over Årets beste kunstbøker i 2015, har jeg oppdaget at det er mye jeg ikke vet og at de fineste bøkene er dem som fyller ut det store bildet.

I tillegg har jeg erkjent at det utgis veldig mye bra, men at det stigende antallet (over 60) ikke garanterer for kvaliteten. Da jeg bladde gjennom den mursteinstykke boken (nesten 400 sider) med 80-åringen Jan Groths tegninger (Teknisk Industri) ble jeg forundret over at enkelte minnet meg om formen på et hestehode. Det er jo slik at vi mennesker forsøker å finne gjenkjennbare former også når vi presenteres for helt abstrakte bilder.

Og med Jan Groths følsomme strek er det absolutt ikke meningen at de skal ligne på noe som helst. Men der var de altså, selv om jeg ikke kunne gi noen god forklaring på hvorfor jeg så hestehoder når jeg studerte hver enkelt tegning.

Les også: Streker med kropp og skarp kant

Forfatter Karin Hellandsjø har utgitt bok om Groth før. Denne gangen er utgivelsen konsentrert om tegningene, og de korte tekstene er velskrevet med passe antall anekdoter. Det er verdt å nevne at samme forlag utgir bok om en annen, minimalistisk tegnemester: Inger Johanne Grytting. Kristin Nordhøys «Interference» (Uten tittel forlag) er også verdt å sjekke ut.

###

De yngre kunstnerne slår bra fra seg de og. Ta for eksempel Terje Abusdal som vant den internasjonale «The 2017 Leica Oskar Barnack Award» med sin «Slash & Burn». Det er en fantasipreget fotobok om Finnskogen der han bruker fotografiets muligheter til å fortelle historien om skogfinnene, som brente skogen for å skaffe seg dyrkbar mark. Boken er en visuell nytelse der originalen, som han vant Fotogalleriets «Nordic Dummy Award 2017» for, hadde omslag i tre med brente hull. Den «vanlige» utgaven er utgitt på tyske Kehrer Verlag. Omslaget er enklere, men bokens kunstneriske uttrykk er like sterkt. Ivar Kvaal er også verdt å nevne i denne sammenhengen. Hans bok «Hessdalen» er utgitt på det velrennomerte, svenske fotobokforlaget Journal og henter sin rammefortelling fra UFO-bygda i Trøndelag.

Les også: Per Kleiva, en kunstner for fremtiden

Så over til de døde. Dette skulle jo vært det store jubileumsåret for Per Kleiva, han ville fylt 85 år. Men siden han døde i fjor ble det et år fylt med minnemarkeringer. To praktbøker på Forlaget Press er det også blitt, en om grafikken og en om maleri og skulptur. De har fulgt hver sin utstilling, og sistnevnte bok til den pågående mønstringen i Kunstnernes Hus fyller ut kunnskapen om det betydningsfulle kunstnerskapet på en god måte. Bildene holder topp kvalitet, og tekstene gir nye innfallsvinkler til ett av våre viktigste kunstnerskap.

###

I den historiske sjangeren kommer vi ikke utenom Eivind Otto Hjelles andre bok om Rolf Nesch (1893–1975), tyskeren som gjorde nordmann av seg etter å ha flyktet fra naziregimet i 1933. Han var et eneste stort paradoks. Han kom hit fordi han ville til Munchs hjemland da hans egen kunst ble «entartet», forbudt av nazistene. Men han var ikke politisk bevisst.

Da han som 50-årig tysker i Norge ble innkalt til militærtjeneste i 1943 kastet han seg foran trikken. Til tross for det alvorlige handikappet han pådro seg ble kunsten bare bedre. Han møtte stadig større anerkjennelse. I likhet med Munch er han en fornyer av grafikken, og hans materialbilder, som det enormt store «Sildefiske» i Ind-Eks-huset på Solli plass i Oslo, er av internasjonalt format. Boken på Forlaget Press er et imponerende arbeid.

###

En annen for lengst død kunstner som har fått en biografi i år er Christian Skredsvig (1854-1924), som endelig har fått et fyldig oversiktsverk på Orfeus forlag. Han er mest kjent for «Gutten med seljefløyten», men redaktør Inger Schjoldager sørger for å strekke opp det store bildet av en betydelig kunstner. Overraskelsen i praktboken er de fine (og kanskje ikke så utypiske) takdekorasjonene i Nationaltheatret.

Man kan spørre seg om et lokalt utgangspunkt er god nok begrunnelse for å utgi kunstbøker. For eksempel er det vanskelig å se noe annet enn lokalpatriotisk entusiasme bak Trine Lotte Krogseths «8 kunstnere fra Nord-Trøndelag» (Kolofon forlag). Men de åtte kunstnerne er fine alle sammen, og boken har en tilleggsartikkel som gir oversikt over kunstfeltet i fylket – som snart er historie.

Da er det flere kontroverser rundt Arne Ekeland, kommunisten som er blitt stående som en av våre viktigste kunstnere i etterkrigstiden. Rune Westengen har et lokalt utgangspunkt for å fortelle om ham i sin bok, og er like opptatt av livet som av kunsten.

Les også: 25 gode bøker fra 2018

Den virkelig store overraskelsen i denne sjangeren er boken om en glemt gullaldermaler. Fra hjembygda Rollag presenterer lokalhistorikeren Narve Lid en fin kunstner som var på høyde med Gerhard Munthe og Erik Werenskiold. Den utløsende faktoren var at bestefaren til Lid stod modell for Jakob Gløersen (1852–1912). Boken om ham (Lid forlag) er blitt en veldig fin presentasjon av en maler som deler skjebne med mange andre dyktige kunstnerkolleger.

###

Flere døde kunstnere har fått gode kataloger i år, inkludert Jan Kokkins bok til Gerhard Munthe-utstillingen i Nasjonalgalleriet. Men det er spesielt én jeg vil trekke frem. Stavanger Kunstmuseum har gjort en viktig jobb med å trekke frem delvis glemte kunstnere fra historien, som Frida Hansen og Kitty Kielland. De har fortsatt gående en stor utstilling med den Jugend-inspirerte symbolisten Olaf Lange (1875–1965). Katalogen er en solid utgivelse med sine egne kvaliteter uavhengig av utstillingen.

Les også: Fra en veldig annerledes tid

Når vi er inne på temaet utstillingskataloger er det verdt å merke seg at stadig flere av disse er mer som bøker å regne. Henie Onstad Kunstsenter utmerker seg på området, både med Dag Alveng, Jakob Weidemann og Håkon Bleken. Det er også grunn til å trekke frem Svein Olav Hoffs katalog/bok til Lillehammer Kunstmuseums utstilling «Pariserne», om hovedfigurene blant Matisse-elevene. Samme museum har også sørget for en utgivelse om skulptøren og tekstilkunstneren Gitte Dæhlin. Kurator Cecilie Skeide har laget en vakker bok som gir ny innsikt.

###

Munch-litteraturen har fått flere tilføyelser i år. Museets katalog til utstillingen med Marlene Dumas topper listen, men den «viktigste» boken er kanskje Øystein Ustvedts allmenne innføring i kunstnerskapet, «MUNCH. En introduksjon til bildene og livet» på J.M Stenersens Forlag. Finn Skårderuds undringsbok om Munchs «Pubertet» (Orfeus) er også verdt å få med seg. Munchmuseet er jo eid av Oslo kommune, og deres litterære katalog til utstillingen om kommunens kunstsamling, «Det felles eide» er også verdt å nevne. Der gir forfattere levende beskrivelser av skjellsettende kunstopplevelser.

Les også: Det er vår kunst i vår

For de teoretisk anlagte er det kommet flere bøker om kunstkritikk. Aftenpostens tidligere kunstanmelder Lotte Sandberg er rammet av en alvorlig sykdom, og hennes datter Regine Stokstad har redigert et fint utvalg av hennes tekster på SAP forlag. Det er langt større substans i disse kritikkene enn i Tommy Olssons samling på Kolon forlag. «Å miste noe verdifullt med vilje» er tekster om kunst, men selve kunstverket får du ikke nødvendigvis vite noe om. Tekstene er redigert og skrevet om, og utmerker seg først og fremst gjennom sine litterære kvaliteter. Olsson er også med i antologien «Kritikk for en fraværende leser» (Uten tittel forlag).

###

Mari Slåttelids «oeuvrekatalog»

Mange kunstnerne i mellomgenerasjonen er opptatt av å få sine verk mellom to permer. I fremste rekke blant disse finner vi Mari Slaattelid, hvis store «oeuvrekatalog» (oversikt over kunstnerskapet) er spesielt bra. Anders Sletvold Moe og Bjørn Bjarre er to andre kunstnere det er verdt å legge merke til. De er litt yngre og begge har utgitt lekre bøker på Teknisk Industri, som også utgir Slaattelid. I det samme alderssjiktet er det verdt å plukke opp Ivan Galuzin og Glafira Severianovas «Den røde armes tilbaketrekning» (Orkana forlag) som dokumenterer en rekke kontroversielle utstillinger om (det etter hvert anstrengte) forholdet mellom Russland og Norge. Utstillingsrekken og boken tar for seg spørsmål vi kjenner igjen fra debatten rundt Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?»

###

Nico Widerberg er også ute med en tykk verksoversikt. Han har fått Lars Saabye Christensen til å skrive mens fotograf Trygve Indrelid har fulgt ham i tykt og tynt. Boken på Forlaget Press mangler litt retning, men den er imponerende på sitt vis. På samme forlag har fotografen Rune Johansen fått forstørret de beste bildene som tidligere har vært utgitt i lite format. Fotografen Massimo Leardini utfordrer våre grenser med «Iselin» (Editions du LIC). Han har jobbet med supermodellen Iselin Steiro gjennom flere år, og spør det vanskelige spørsmålet om hvordan man skal kunne ta bilder av nakne kvinner i en post-#metoo-tid. Bildene holder mål, og finnes ikke seksualiserte.

Les også: Enda mer Saabye

###

Det er selvfølgelig noen unge kunstnere som også slår til med solide bøker. Jan Freuchen har utgitt en murstein satt sammen av 15 hefter i en «(Black Box)». Den er utgitt på hans eget forlag, Lord Jim Publishing, som har et våkent øye med kunstfeltet. Christian Tony Norum er heller ikke beskjeden. Han er yngre enn Freuchen, og har jobbet med å aktivisere Munchs atelier på Ekely. Han har en vilter, ekspressiv stil og den tykke boken på Ocht forlag er en visuell kollisjon. Ann Iren Buans «Around Us Surround Us» (Uten tittel forlag) er mer sober og estetisk forfinet.

Maria Pasenau skjuler ingen ting og sier «fuck you» til alt som er kjedelig. FOTO: MARIA PASENAU

Fra Maria Pasenaus «Whit Kind Regrets Pasenau». Foto: Maria Pasenau

En langt yngre kunstner som det er verdt å følge med på er Maria Pasenau. Hun er fortsatt tidlig i tyveårene, og har fått en kometkarriere med sine Instagram-fotografier. Men nettet er tydeligvis ikke nok. Nå utgir hun bok på eget forlag. «Whit Kind Regrets Pasenau» plasserer seg rett inn i tradisjonen der Nan Goldin troner på toppen, men med et hakk råere bilder. Til nettstedet Minmote.no har hun sagt dette: «– Det er et stort «fuck you» til de dødskjedelige bøkene der ute som ikke tør å gjøre noen ting.» Dermed er mye sagt om den kunstneriske bokhøsten.

Red. merk.: Lars Elton har selv utgitt kunstbok i høst, om billedkunstneren Oddvar Torsheim på Skald forlag.