Dansk på nynorsk: – Vilt fedt!

– Det gir mening å oversette diktene mine til nynorsk. Bokmål er så tett på dansk allerede. På nynorsk blir det til en ny tekst, sier Olga Ravn (30).

I morgen kommer hun til Litteraturhuset i Oslo, sammen med tre andre forfattere hun gikk sammen med på den danske Forfatterskolen, når Samlaget presenterer fire nye danske lyrikere på nynorsk (se ved siden av). Det er fire av de siste årenes mest omtalte danske lyrikere som dermed blir tilgjengelig på norsk. Olga Ravn kom med sin debutsamling i 2012, «Jeg æder mig selv som lyng - nå på nynorsk, ved Inger Bråtveit: «Eg et meg sjølv som lyng». Siden debuten har hun markert seg som en sterk feministisk stemme i ny dansk litteratur. Hennes første roman «Celestine» (2015) er også under oversettelse og kommer på Samlaget senere i vår. I Danmark har hennes ferske diktsamling «Den hvide rose» (2016) også vært innom salgslistene.

Ingen leser dansk

Takket være Samlagets suksessen med Elena Ferrante, som har solgt over 300.000 bøker i Norge, har forlaget har hatt midler til nye litterære satsinger. Blant annet oversettelser av den nye generasjonen danske lyrikere.

Kulturrådet har nå også åpnet innkjøpsordningen for oversatt skandinavisk lyrikk. Dette sammen med Samlagets satsing har skapt debatt om man bør oversette lyrikk fra andre skandinaviske land til norsk, istedenfor å lese på originalspråkene.

– Å se mine egne dikt på nynorsk er jo «vildt fedt»! synes Olga Ravn.

– Selvsagt bør jo alle lese dansk litteratur på originalspråket. Men det er bare en vakker idé. Ingen gjør det i virkeligheten, med mindre de er forfattere eller svært nerdete, konstaterer Ravn.

– Oversettelse innebærer også utvelgelse. Det er en påminnelse om at disse forfatterskap eksisterer. Få hadde funnet fram til min diktsamling i Norge hvis ikke den nå hadde blitt oversatt, sier Ravn.

– Jeg har selv oversatt Ann Jäderlund fra svensk til dansk. Å oversette er også å si: Denne litteraturen er viktig.

Melk og blod

Omslaget på Ravns diktsamling er et stilisert kvinnebryst, og har undertittelen «Pikesinn» (en hilsen til Tove Ditlevsen). I boken skriver Ravn om melk, blod, spytt og sæd, «mose og bittert kjønnshår», «mjølkehjarte» og «rauddøgn», kroppslige erfaringer og samfunnsmessige frustrasjoner.

– Det er et forsøk på å skrive en annen ungpikekropp enn den man oftest ser. Som helt ung kvinne, var bildet jeg så av meg selv representert i verden – i litteraturen, i mediene, på bilder – det var en flat pappfigur. Det stemte ikke overens med min erfaring av hvordan det er å være ung kvinne. Denne avstanden skapte et stort raseri i meg, og også et raseri på litteraturen.

– Jeg var nyutdannet fra Forfatterskolen, og fortsatte å skrive ut fra en forestilling om hva som var den gode litteraturen. På samme måte som bildene av kroppen ikke stemte med min erfaring, stemte ikke litteraturen jeg skrev med mine erfaringer. Kroppen og skriften hang sammen. Så i denne første boken skriver jeg om irritasjonen over hvordan både kvinnekroppen og litteraturen skal være så pen og ordentlig. Lenge har det vært en kvinnes plikt å være pen og pyntelig. Det ville jeg å skrive meg bort fra, sier Olga Ravn.

– Og skal man gå helt til bunns i sakene, så er jo dette påtvunget kvinnen under den kapitalistiske samfunnsorden: Kjernefamilien der kvinnen er underlagt mannen og føder barn for å reprodusere arbeidskraft, hevder Ravn, og fortsetter med et aktuelt eksempel.

– Se bare på Trumps presidentordre som hindrer kvinner i å søke hjelp til prevensjon og abort. Dette er ikke et feministisk spørsmål, det handler om makt. Det er den kapitalistiske statens behov for å kontrollere befolkningen.

Hekseskole

Ravn og den svenske forfatterkollegaen Johanne Lykke Holm har sammen startet skrivekurset Hekseskolen.

– Det er litterær aktivisme. Vi har hatt det i København og Gøteborg, nå vil vi ha Hekseskolen i Norge også. Vi vil ha nordmennene til å skrive mindre om natur, sier Ravn.

– Vi underviser blant annet i hekseprosessene. Vi mener at hekseprosessene gjør det mulig å forstå mer av tiden vi lever i. Hekseprosessene var ikke middelalderens siste skrik, men det første åndedrett i verden vi lever i nå, der menn fortsatt har makten over kvinner.