Kultur

Danser stille i støyens tid

Etter et hektisk liv i dansen måtte Lise Nordal bruke tid på å finne seg selv igjen. Det gjorde hun ved hjelp av numerologien, naturen og en ny form for moderne dans.

Når Lise Nordal skal feire sine 40 år som dansekunstner ønsker hun å gjøre det i stillhet, med forestillingen «V» som er en del av Ultimafestivalen. På hovedscenen i Dansens Hus går danserne derfor stille over gulvet og lar bevegelsene vokse sakte foran publikum. De er begrenset av former som de danser innenfor, som en sirkel, et kvadrat, en triangel og et pentagram. De symboliserer former i numerologien, men kanskje også et rom for indre stillhet, et rom der danserne – og helst publikum – kan falle til ro.

Etter 40 år i dansekompanier, som koreograf, dansekritiker, pedagog og festivalsjef, er det i alle fall det Lise Nordal ønsker å gjøre. Finne tilbake til roen og til seg selv. Arbeidsverktøyet for å komme dit ble blant annet numerologien, en okkult vitenskap, en slags åndelig matematikk.

– Min forståelse for det åndelige har nok alltid vært i meg, men jeg har skjøvet det bort. Det var så mye i livet mitt som skulle gjøres, samtidig som jeg ikke har hatt tid til å konsentrere meg om det. Å være kunstnerisk leder av en stor internasjonal festival, det gir deg ikke mye rom til så mye annet. Jeg merket at jeg etter hvert ble mer og mer stresset. Jeg var i en lederposisjon, jeg skulle stå fram, representere, delta i debatter, mye reising, etter hvert tenkte jeg: Hvor blir det av meg? Hvor er Lise?

Nordal snakker om den internasjonale dansefestivalen CODA hun var med å starte i 2001. Hun satt som kunstnerisk leder fra 2006–2017.

– Ett år etter har jeg begynt å ta inn naturen, jeg går på ski igjen og går lange turer i skogen. De årene jeg har igjen, som det forhåpentlig blir veldig mange av, skal jeg bruke på en helt annen måte enn de foregående, sier hun.

Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her for anmeldelser, intervjuer og reportasjer.

40 år som dansekunstner

Nordal begynte som klassisk ballerina som ung, hun gikk på Jorunn Kirkenær ballettskole, reiste til London og skulle få det til.

– Første gang jeg kom inn i et ballettstudio visste jeg at det var der jeg hørte hjemme. Jeg føler det er like naturlig for meg å danse som å puste.

Avstanden fra dansegulvet hos Kirkenær til den danseren hun virkelig ønsket å bli var likevel stor.

– Jeg holdt på å slutte å danse på et tidspunkt. Da var jeg 25 år. Jeg følte ikke at jeg fant det jeg lette etter i dansen her hjemme. Da hadde jeg kommet tilbake fra London, og hadde ikke funnet det jeg søkte der heller. Så dro jeg på sommerkurs til Köln. Der møtte jeg Viola Farber, tidligere Cunninghamdanser, og Hans van Manen, som var kunstnerisk leder for Netherlands Dance Theatre på den tida. De viste meg det enkle i det kompliserte. Det rene i dansen. Og så dro jeg til New York.

Der åpnet det seg opp en ny verden, en ny type moderne dans. Nordal forteller at det aldri var det store savnet å legge fra seg dansen, fordi det hun var interessert i fra tida i New York uansett ikke fantes her hjemme. Det kunne hun ikke endre på som danser alene.

– Som koreograf blir jeg ikke styrt av andre. Det er vel den skapertrangen, istedenfor å ta imot beskjeder, slik det var den gangen å være danser da jeg var ung. Spesielt når du tar imot instrukser du ikke har lyst til å gjennomføre. Det stred mot alt det jeg etter hvert hadde forstått og opplevd ved det å danse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Et eget rom å puste i

Forestillingen «V», eller romertallet 5, tar utgangspunkt i numerologien. Numerologien baserer seg i korte trekk på det gamle hebraiske alfabetet, der hver bokstav har en tallverdi fra 1–8. Bak tallene ligger blant annet personlighetstrekk, åndelighet, karma og kosmos. Numerologien viser seg både i musikken til Kjell Samkopf, som har brukt numerologien kompositorisk lenge, og i Nordals dans. I bevegelsene danser danserne i takten til sine egne navnetall, altså summen av navnets bokstaver, i tillegg til sine fødselstall.

– Dansernes navnetall skaper en rytme som jeg selv ikke lager. Jeg måtte være veldig kompromissløs i valgene mine, og har ikke latt meg avlede av forventninger til at en danser burde ha en solo, for eksempel. Aldri regler uten unntak, men her er alt forutbestemt gjennom systemet, det er strenge regler. Det er voldsomme begrensninger, men det gir virkelig uante muligheter, sier Nordal

– Er forestillingen et bevis på at du har funnet et etterlengtet pusterom?

– Ja, faktisk. Det har vært veldig mange som har spurt om jeg ikke gruer meg til å gå inn i koreografien, siden jeg ikke har gjort det på lenge, men jeg begynner virkelig å kjenne igjen meg selv. Dansen har bare rent ut av meg. Det har vært veldig godt.

– Jeg tror på en skjebne og at mye er forutbestemt, sier Nordal.

– Jeg er ikke noen New Age-type i det hele tatt, men jeg har virkelig fått noen aha-opplevelser i møte med numerologien. For eksempel regnet jeg meg fram til at i fjor var mitt syver-år. Det året står for forandring. Når du nærmer deg åtter-året ditt, da høster du frukter av arbeidet ditt.

– I fjor var året jeg gikk ut av CODA-festivalen. Selv om jeg hadde bestemt meg lenge for å slutte, visste jeg ikke at i fjor var mitt syver-år. Året for forandring! Wow, tenkte jeg da jeg leste om det.

Saken fortsetter under bildet.

– Forestillingen bryter med nordmenns oppfatning av hva dans er, sier Lise Nordal om «V».

– Forestillingen bryter med nordmenns oppfatning av hva dans er, sier Lise Nordal om «V». Foto: Mimsy Møller

– Som en stor meditasjon

Nordal forteller at hun skulle ønske hun hadde vært der hun er i dag, med dette verket, en del år før. Hun er en pioner å regne i den norske moderne dansen, en foregangskvinne som tok med impulsene fra New York tilbake på dansegulvet i Norge. Forestillingen som «Aqua», «Tidevann» og «Silent Gliss» har vært med på å redefinere dansen. Likevel anser hun «V» som vågal å vise for et norsk publikum.

– Forestillingen bryter med nordmenns oppfatning av hva dans er. I Norge er vi vant til å se narrativ og ekspresjonistisk dans. Publikum skal helst føle noe. Kanskje jeg ikke har våget. Kanskje jeg ikke har turt å være så kompromissløs, kanskje jeg ikke har hatt muligheten, eller at tida har rett og slett ikke har vært moden.

– Jeg er opptatt av det som tilsynelatende ser enkelt ut, men som allikevel er komplisert. I forestillingen kan danserne for eksempel holde på med en bevegelse i lang tid, før den utvikler seg, lag på lag.

For «V» krever noe av sitt publikum. For å låne ord fra Erling Kagge: å akseptere stillhet i støyens tid er ikke like enkelt for alle.

– Som publikummer må man gå inn i det og akseptere at ting tar tid, hvis du begynner å irritere deg over at danserne går enda en runde, da er du lost. Jeg ser nærmest på hele forestillingen som en stor meditasjon.

Les anmeldelse: Hedda på skuddhold

Bort med føleriet

At dansen skal være politisk og ekspressiv har vært viktig for Nordals generasjons dansekunstnere. Selv er hun redd for overdrivelsene, og mener at fokuset på at publikum skal føle noe ofte kan være en håndsutstrekning til klisjeene.

– Jeg er opptatt av at dansen skal oppleves fremfør å «føles». Jeg liker nok å holde ting under kontroll. Jeg liker ikke overdrivelser. Problemet med føleriet, overdrivelsene, er at det lett blir til klisjeer.

– Da jeg og Kjell jobbet med «Aqua», hadde for eksempel Kjell skrevet en fantastisk musikk, men jeg følte at jeg ble helt overkjørt følelsesmessig – og da sa jeg at jeg ikke kunne bruke den. I «V», sekvensen med sirkelen for eksempel, vokser musikken i et crescendo i løpet av to minutter. Da vi var i studio tok den ene danseren til å gjøre en av bevegelsene større og større. Da sa jeg at det ikke fungerte. Hun måtte holde på sin grense. Det ble for meg en klisjé, som ofte er å se innenfor scenekunsten.

Mer fra Dagsavisen