Danser dansen som ikke eksisterer

CODA

«Jorggáhallan»

Koreografi: Elle Sofe Henriksen

Elle Sofe Henriksen er fra Kautokeino, og der har hun aldri opplevd at dans er en del av den samiske kulturen. Men det skulle vise seg at virkeligheten omfatter mer enn hun ante. For når hun begynte å grave oppdaget hun at det fantes masse dans. Det var bare det at samene ikke tenker på det som det. Resultatet er forestillingen «Jorggáhallan», som vises for første gang i Oslo under CODA-festivalen.

– Det er jo ikke dans det vi samer har drevet med. Vi kaller det i hvert fall ikke for det. Når vi snakker om dans tenker vi på pardans med definerte steg slik vi kjenner det fra norsk folkedanstradisjon. Men det er ikke helt slik vi tror. Jeg har spurt de eldre, og det de ser på som dans er preget av en tradisjonell forståelse av begrepet.

Men etter hvert som vi snakket sammen kom de inn på ulike sider ved den samiske kulturen, og da viste det seg at det er mye som kan karakteriseres som dans, forteller Elle Sofe Henriksen.

LES OGSÅ: Drømmen om et hjem

I forkant av arbeidet med forestillingen «Jorggáhallan» snakket hun med mange i den eldre generasjonen, og hun oppdaget at det var flere elementer hun kunne bruke som inspirasjon for forestillingen.

De eldre samene ga levende beskrivelser av danselignende bevegelser og skikker som ble brukt før i tida – i stuer og hjem, ved bålet og i bryllup og ved åndelige møter.

I forestillingen løfter Elle Sofe Henriksen fram disse bevegelsene, og omdanner dem til et danserisk scenespråk.

Gammelt bevegelsesmateriale møter ny koreografi tonesatt av den verdenskjente finske joiker og musikeren Wimme. Filtrert gjennom erfaringene hun har fra utdannelsen ved Laban Trinity i London, og en master i koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo, har hun skapt et nytt uttrykk i en spennende forestilling.

Til Dagsavisen forteller hun at ett danseuttrykk forekom til fest og bryllup, et annet ved religiøse samlinger:

– Hvis gutten vil finne seg et koneemne kan han trekke jenta i beltet. Det blir sagt at jenta skal gjøre motstand. Jeg fikk høre mange ulike versjoner hos de eldre, noen sier hun kan løsne på beltet for å komme ham i møte, andre sier beltet kan revne.

Et annet fenomen finner vi ved gudstjenestene. Samer er jo sterkt knyttet til den strenge trosretningen Læstadianismen, og der sies det at folk kom i «rørelser». De begynte å trampe og hoppe, og hvert enkelt individ hadde sin egen rytme, forteller hun.

– Den samiske kulturen har vært under sterkt press, og tradisjonen døde ut på 1980- og 90-tallet. Derfor synes jeg det er veldig spennende å ta tak i slike ting som er ganske ubevisst hos folk. Da jeg hadde en workshop med ungdommer om beltetrekkingstradisjonen var det bare én av dem som hadde hørt om det. Det er rart, for det dreier seg jo om deres foreldre og besteforeldre. Det var ukjent for dem, og jeg synes det er moro å kunne trekke det fram igjen, sier hun.

Henriksen er født og oppvokst i Guovdageaidnu, eller Kautokeino som det heter på norsk. Der har hun vokst opp med Beaivváš – Det Samiske Nasjonalteatret.

I september hadde de premiere på Frikars «Leahkit». Forestillingen er et møte mellom norsk hallingdans og joik, og tittelen er det nordsamiske uttrykket for «å være til stede». Danseforestillingen vises også ved CODA-festivalen med Teater Innlandet som co-produsent.

Selv tenker Elle Sofe Henriksen at hun jobber med samtidsdans, og at hun har en naturlig plass i den samiske kulturen:

– Det er jo samtidsdansen jeg jobber ut fra, og det er på grunn av den at jeg som koreograf er blitt nysgjerrig på dette.

Beaivváš har jobbet i over 30 år, og de har vært en stor inspirasjon for meg. Jeg håper at eksempelet med Frikar ikke er et blaff, men at dansen kan bli en del av denne scenen også, sier hun.

LES KOMMENTAR: Et rikt mangfold