Carte Blanche og koreograf Marcus Morau turnerer mange elementer i forestillingen «Edvard»: Sykdom og død, lidenskap og disiplin. FOTO: CARTE BLANCHE/HELGE HANSEN

Dansen rundt sykesengen

«Edvard» er nydelig på overflaten, mer problematisk i dybden.

 

DANS

«Edvard»

Av Carte Blanche og Marcus Morau (koreografi)

Den Norske Opera & Ballett

Av Inger Marie Kjølstadmyr

Edvard Munchs liv og verk som utgangspunkt for en forestilling, det være seg enten innen dans eller teater, er et mildt sagt ambisiøst prosjekt. Ikke bare var Munch en uhyre produktiv og innovativ kunstner, men han har også en livshistorie med så mye lidenskap og tragedie at en forestilling på en time, som Carte Blanche nå har skapt sammen med den spanske koreografen Marcos Morau, aldri vil kunne favne det hele. Men Morau har klokelig valgt å befatte seg kun med enkelte nedslagspunkter i kunstnerens liv: Sykdom og død, som vel ikke er noen overraskelse når man kjenner Munchs liv og bildekunst, og forholdet mellom lidenskap og disiplin.

Dansen har Morau plassert i en sykehuslignende scenografi. Danserne er omgitt av en eller flere sykesenger, fargene er kjølige, grå, lyset sterilt.

Morau har valgt å akkompagnere sin danseforestilling med tekster, bl.a. skrevet av Edvard Munch selv. Disse er oversatt til engelsk og diktet videre på av dramaturg Pablo Gisbert. Men valget av å bruke disse tekstene medfører en rekke problemer. For det første er det mye tekst, og denne teksten, både Munchs og Gisberts, er såpass kompleks at man gjerne skulle satt seg ned en kveld eller to for å få den ordentlig under huden. Det rekker man jo ikke dersom man bare møter den i forestillingen. Og som nevnt, er det som om teksten kun akkompagnerer det som skjer på scenen. Opplesningene røper ingenting om en fortolkning av tekstene, og dansen legger seg mer ved siden av teksten enn utdyper den. Et annet problem med tekstbruken er at den forteller mer om hvilke nedslagsfelt i Munhcs liv koreografen har valgt seg, enn det selve dansen gjør. Hadde man fjernet tekstene, hadde resten av forestillingen kunnet handle om kanskje ikke hva som helst, men i alle fall om sykdom og død på et mer generelt plan. Uten tekstene forsvinner derfor mye av Munch i forestillingen. Scenografi og koreografi har riktignok noen svake avtrykk og hentydninger til motiver som «Døden i sykeværelset», «Marats død», «Golgata» og «Livets tre», men man må kunne sin Munch ganske godt for å kjenne igjen også disse motivene i forestillingen. Det koreografiske uttrykket peker dessuten mer i retning av kubisme og futurisme, med sine skarpe, nesten maskinelle bevegelser og sin lekne form. Det fysiske uttrykket vi får se, gir derfor heller assosiasjoner til bilder av futuristen Filippo Marinetti enn av ekspresjonisten Edvard Munch.

Til tross for forestillingens noe problematiske forhold til sitt biografiske og tekstlige forelegg, er dette en fin forestilling å se på rent dansemessig. Danserne i Carte Blanche viser seg både som eminente solodansere og som presise og disiplinerte ensembledansere. Forestillingen oppleves nok mer som disiplinert enn som lidenskapelig. Koreografien ser ut til å gi dem utfordringer, men de mestrer dem og får vist seg fra sin beste side danseteknisk. Det er også godt å se samtidsdans som ikke følges av bulder og diffuse lyder, slik det ofte er, men av sart pianospill og gamle norske trøstende salmer og sanger. Og om jeg nå skal framheve hvilken følelse denne forestillingen vekker hos meg, må det være en følelse av ensomhet hos kunstneren Edvard Munch – en følelse som ofte drukner i hans egne lidenskapelige penselstrøk, farger og motiver. Og dette er et nytt perspektiv på en kunstner som mistet mange rundt seg, som led av paranoia og aldri stiftet egen familie.

Carte Blanche og Marcos Morau har gjort det vanskelig for seg selv denne gangen med mye og kompleks tekst, og de ender derfor opp med en forestilling der alle de ulike lagene av elementer ikke er føyd godt nok sammen til at de kan ta forestillingen helt til topps. Allikevel har de greid å skape et avansert scenisk uttrykk som gjør at dansere i toppklasse får vist seg fram, og som innehar nok følelse til at man berøres og får et nytt blikk på Edvard Munch.