– Dansemusikken er bare tall

– DJ-er er jo ikke interessert i musikk, påstår produsent og DJ André Bratten (27), med et lurt smil, og fortsetter:

– I dansemusikken er alt bare tall i et sequencer-program. Det skal være miksevennlig fram til takt 32, melodilinjen inn skal komme inn på 64, og så er det takeoff på 96. Så jeg lar gjerne basstrommen komme inn på 48, der ingen venter at noe sånt skal skje. Og da får jeg alltid noen sure mailer fra DJ-er: «Hei André, kan du ikke lage en edit av den låten så den går an å bruke?»

– Andrés musikk går ikke helt opp. Det låter bare nesten riktig. Han leker med våre forventninger, kommenterer fiolinist og samtidskomponist Ole Henrik Moe, fra stolen ved siden av.

LES OGSÅ: Det gamle var nyest

Kammer og kor

Lørdag er det premiere på verket de to har laget sammen, som avslutningskonsert på årets Ultima-festival. Det er en foreløpig navnløs komposisjon for kammerensemble og kor (Ensemble Allegria og Oslo Domkor). André Bratten er ellers kjent som elektronisk artist for mørke klubbnetter, med to kritikerroste albumutgivelser bak seg, «Be A Man You Ant» (2013) og årets «Math Ilum Inion», fylt av minimalistisk klubbmusikk som brytes mellom dansegulv-house og eksperimentell techno. Bratten er også i startgropen for en internasjonal karriere, i kjølvannet av sine venner og kolleger Todd Terje, Lindstrøm og Prins Thomas. De fire deler studio i sentrumsgården som utgjør Oslo-diskoens uoffisielle hovedkvarter. De vokste fram som artister fra klubbscenen i Oslo tidlig på 2000-tallet. Men derfra har de utviklet seg forskjellig.

– Terje og jeg er gode venner, men vi har aldri jobbet sammen, eller remikset hverandre. Jeg liker det de lager, men jeg kunne ikke gjort det selv. Og jeg vil jo ikke være den fjerde disko-prinsen. Jeg liker å stå på egne bein, sier André Bratten.

– Terje, Lindstrøm og Prins Thomas er noen hakk eldre enn meg. De kommer fra mer konvensjonell house, tidlig på 90-tallet med Abstract og Strangefruit på P3, en musikalsk kultur fundert på 70-tallsdisko. Jeg har alltid syntes 70-tallsdisko var jævlig kjedelig. Min bakgrunn er britisk elektronisk musikk fra tidlig 90-tall, Aphex Twin og Autechre, plater på Warp, forteller Bratten.

– Da jeg så «Windowlicker»-videoen på MTV som niåring og holdt på å tisse på meg av skrekk, var Terje allerede i gang med å grave etter disko-12-tommere.

LES OGSÅ: Elin Vister lager mer sponsorbråk

Punk til post-disko

Etter å ha spilt i punk- og metalband i tenårene, ble Bratten etter hvert fascinert av kameratenes framstøt mot dansegulvene. Han tok over for Todd Terje som DJ på klubbkvelden Shari Vari på Blå, og begynte å gi ut musikk på Prins Thomas' label Full Pupp.

– De andre lekte seg med å lage diskomusikk. Jeg begynte å grave i 12-tommere selv, men mer post-disko – Arthur Russell, Tom Tom Club, Ian Dury & The Blockheads og sånt. Jeg så alle begrensningene i dansemusikken som en utfordring. Det fungerte kreativt for meg å lage musikk innen så strenge rammer, sier Bratten.

– Men det Ole Henrik og jeg gjør nå, har ingen regler, vi har bare en tidsramme. Og det er deilig å lage akustisk musikk med virkelige musikere; vanligvis sitter man bare og stirrer på en skjerm hele dagen, sier Bratten.

LES OGSÅ: Ultima-festival i solnedgang

Samtid er nå

– André Bratten er en av våre mest interessante elektroniske musikkprodusenter i øyeblikket, synes Ultima-sjef Lars Petter Hagen.

– Han har et godt øre for klanglige nyanser, og siden han også har sterk interesse for en komponist som Giacinto Scelsi, hadde vi lyst til å utfordre ham i et mer akustisk format.

– Jeg har hjulpet André til å omsette hans ideer til akustiske instrumenter, sier Ole Henrik Moe.

– Jeg synes jo jeg lager samtidsmusikk ellers også. Det er ikke så veldig forskjell. Det er bare å bytte instrumenter, sier Bratten.

– Samtidsmusikk må ikke være intrikate kvarttoner. Samtidsmusikk er det som foregår nå. Men samtidsmusikk må innebære brudd, det er det jeg også driver med, å bryte med hovedstrømmen.

– Elektronisk dansemusikk er blitt svært, det sprer seg utover i hele populærkulturen nå. Da er det viktig for meg å bryte med det. Alle har kjøpt Mac, alle lager musikk, håndverket blir borte. Da gidder ikke jeg mer. Da finner jeg på noe annet. Neste gang jeg gir ut noe, blir det en ambient-plate, sier Bratten, som planlegger å spille inn Ultima-verket for utgivelse.

– Jeg har ikke tenkt å lage så mye mer dansemusikk. Jeg er ferdig med det, sier Bratten, før han modererer seg litt:

– Jeg skal ikke slutte å spille på Berghain og sånt, men jeg skal slutte å forholde meg til publikums forventninger til dansemusikk.