Dansekompanier kan bli lagt ned: – Det ser mørkt ut

– Jeg vet ikke hva Kulturrådet mener skal skje med oss nå. Alt er usikkert etter at vi fikk avslag på søknaden. Akkurat nå rydder jeg på lageret, der det ligger 30 års dansehistorie. Jeg legger planer for en styrt avvikling av hele virksomheten min, sier Ina Christel Johannessen.

Hun er kunstnerisk leder for dansekompaniet Zero Visibility Corp. Hun er også prisbelønt koreograf, og kompaniet hennes har spilt i 18 land.

– Jeg liker ikke å sutre i avisen, men jeg kan jo ikke annet enn å konstatere at det ser mørkt ut, for både kompaniet mitt, de ansatte og oppdragsgiverne våre, sier hun til Dagsavisen.

– Men så er det ikke bare å legge ned over natta. Vi har fortsatt forpliktelser overfor fire gjestespill i Stockholm og Berlin, som hadde dato og kontrakt for våren 2020. Nå er de utsatt til 2021. Samtidig mangler vi nå penger til drift.

Les også: Livskraften i kjølvannet av skogbrannene. Dans: «When Monday Came»

Ina Christel Johannessen er usikker på framtida for dansekompaniet sitt. Foto: Mimsy Møller

Fikk nei

Zero Visibility er ett av sju frie, etablerte dansekompanier som nå har fått nei til støtte fra Kulturrådet. Det ble også nei til internasjonalt anerkjente kompanier som Jo Strømgren Kompani, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Alan Lucien Øyens Winterguest, og scenekunstkompanier som Goksøyr & Martens og Verdensteatret.

De søkte alle Kulturrådet om kunstnerskapsstøtte gjennom ordningen «Fri scenekunst – kunstnerskap». Dette er en videreføring av den tidligere «basisstøtten», som man kunne få i 12 år. Johannessen blir ferdig med sitt 12. år nå i 2020, men fikk ikke kunstnerskapsstøtte, som ser ut til å premiere nyere kunstneriske prosjekter.

Der kommer åpenbart de etablerte scenekunstkompaniene dårlig ut. Fem kompanier fikk kunstnersskapsstøtte: Hooman Sharifi og Impure Company, Kristinsdottir/Willyson, Mette Edvardsen, Henriette Pedersen og Nartmanstiftelsen, samt Wakka Wakka Productions.

Midt imellom

Johannessen er glad for deres skyld, men mener de frie, etablerte kompaniene faller mellom to stoler. De er ikke nye, frie grupper i startfasen, men de er heller ikke en etablert institusjon med offentlig støtte.

Kravet for å få basisstøtte i sin tid, var at man allerede hadde hatt flerårig støtte og et internasjonalt nettverk. For å styrke dette var kravet at kompaniene profesjonaliserte alle ledd i virksomheten.

– Det ironiske er at når vi så gjør det, er det som om vi blir straffet for det nå, etter mange år. Vi framstår som «semi-institusjoner», og får ikke støtte. Jeg forstår bare ikke hvordan de mener at vi skal klare oss videre, sier Johannessen, som legger til:

– Dette er første gang jeg har fått avslag, og jeg har holdt på siden 1986. Men jeg velger å tro at dette ikke har med kvalitet å gjøre. Vi passer bare ikke inn i Kulturrådets støtteordninger.

Slår alarm

Også Eva Grainger, fungerende forbundsleder for fag- og kunstnerorganisasjonen Norske Dansekunstnere, vil slå alarm på vegne av de frie, etablerte scenekompaniene - men også hele danse- og scenekunsten. Striden om hvor de hører hjemme på kulturbudsjettet har nå pågått over flere år. Grainger mener situasjonen for kompaniene nå er prekær, samtidig som problemene forsterkes av koronakrisen.

Les også: Siste dans for frie kompanier: – Vi er bekymret for framtida

– Avslagene om støtte betyr i praksis en nedleggelse av flere fremstående, norske kompanier som over tid har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse, sier Grainger til Dagsavisen.

– Vi er kjent med at flere av kompaniene vurderer å legge ned driften, selv om de har avtaler om gjestespill og nye produksjoner i årene framover. I den spesielt vanskelige situasjonen norsk dansekunst står i på grunn av covid-19 er tapet av disse verdifulle kompaniene og kunstnerskapene også dårlig nytt for dansekunstnere, som nå kan miste viktige arbeidsgivere, sier Grainger.

– De kan ikke drifte videre slik situasjonen er nå. Da må de be folk jobbe gratis, sier hun, og kaller det hele «en forvaltningsbrist med store konsekvenser».

– De frie kompaniene er viktige bidragsytere til norsk scenekunst og til de etablerte institusjonene. De er bedrifter som også er arbeidsgivere for koreografer, dansere og produsenter. Jeg frykter at vi nå mister viktig kunstnerisk og produksjonsteknisk kompetanse, internasjonale nettverk og at det i verste fall kan bli vanskelig å rekruttere nye talenter. For hvem vil gå inn i en kunstform hvor alt er så skjørt og usikkert? spør Grainger.