Annonse
Stephen Newland spiller Bob Marley i Nordic Black Theatres energiske forestilling «56 Hope Road Revisited» på Operaens scene 2.

Dans i Marleys fotspor

Nordic Black Theatres dansedrama til ære for Bob Marley er full av god musikk og fantastisk dans. Men skikkelig teater er det ikke.

Annonse
Kultur

 

4

TEATER

«56 Hope Road Revisited»

Av Cliff Moustache

Koreograf: Bright Wamwanduka

Med Stepehen Newland, Terese Mungai, Maria Ima Karlsen, Enya Maria O. Weibell, Dag Pierre, Nick Hatch m.fl.

Nordic Black Theatre, Operaen Scene 2

Kunstnerisk leder Cliff Moustache har hatt Bob Marley som en av sine inspirasjonskilder siden han startet Nordic Black Theatre for 25 år siden. Flere av Nordic Blacks forestillinger har under hans ledelse handlet om Marley, og «56 Hope Road Revisited» avslutter tjue års Bob Marley-arbeid for Moustasche og teatret.

Avslutningen har blitt et dansedrama med minst trykk på drama. Egentlig er det like mye en konsert. For oi, her er den ene fine Marley-tolkningen etter den andre! Bandet, koristene og hovedrollen Stephen Newland, hentet inn fra sitt eget reggaeband på Jamaica for å framstille Marley selv, spiller og synger reggae som er på samme tid så slækk og så glad at hvilepulsen går ned og festpulsen går opp. Men teaterdelen av denne collagepregede forestillingen er ingen fest. Mer om det snart.

For først skal det sies at samtlige sceneaktører ved Nordic Black Theatre er formidable dansere innen afrikanskinspirert dans. De går et ensemble som f.eks. Tabanka Crew en høy gang. Energien og eksplosiviteten i bevegelsene er sterk, og hvert eneste dansenummer er så medrivende at Nordic Black gjerne må satse mer på rene danseforestillinger i fremtiden. Et godt eksempel på hvordan de også formidler følelser gjennom dansen på en gjenkjennelig og folkelig men samtidig teknisk krevende måte, er i duetten som danses til «Could you be loved». Ikke vanskelig å gjenoppleve egne ungdomsforelskelser der.

Men i Bob Marleys liv og rastafaribevegelsen han var en del av, er det ikke bare den kjødelige kjærligheten som gjelder. For Jah (rastafaris ord for Gud) er kjærlighet, og Bob Marleys budskap var også kjærlighet og samhold. Og i denne forestillingen tar Nordic Black oss med på en reise inn i rastafarikulturen, med fokus på de ulike sider ved den som mat, gudssyn, kvinnesyn og politikk. Det er godt tenkt, men ikke like godt gjennomført på alle plan. For mellom de fantastiske dansenumrene og de fengende sangene har man altså skapt noen scener som man knapt nok kan kalle scener siden det ikke egentlig er noe som foregår og det som sies, kunne vært tekst fra et oppslagsverk. Skuespillerne snakker med eller til hverandre om Bob Marleys storhet, om kjærlighet og kamp mot undertrykkelse, om hvor mye utflyttede jamaicanere savner maten fra hjemlandet sitt. Men det er liksom bare det. Her er ingen rød tråd, ingen handling, vi vet ikke hvilken relasjon disse personene har til hverandre, det finnes ingen klare karakterer.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nå består Nordic Black av en rekke sterke scenepersonligheter, så selv om dette faller gjennom som teater, både i tekst og regi, så holdes i det minste energien oppe. Og det hele henger jo sammen på et vis. Allikevel kunne de tatt seg bryet med å utvikle gode spillescener med en troverdig tekst og karakterer vi kunne relatere oss til, når alt annet fungerer så bra som det gjør.

Bob Marley er bare en av flere svarte helter Nordic Black Theatre har laget hyllester til. Muhammad Ali og Nina Simone er blant de andre som har fått sine forestillinger. Og dette teatret, og som det på ingen måte har vært en selvfølgelighet at skulle klare seg i den norske kulturøkonomien, viser mye egenart gjennom disse forestillingene. De har en tydelig agenda og har med seg en rekke veldig gode aktører på scenen. De kan jo helt tydelig det de driver med. De må bare bli enda flinkere til å lage teater.

Annonse