Kultur

Dagsavisens største teater-øyeblikk

Fra «Engler i Amerika» til hip hop fra Grorud. Her er noen av scenehøydepunktene fra 2018, ifølge Dagsavisens teateranmeldere.

Bilde 1 av 2

Teateråret 2018 har hatt sine klare høydepunkter, men vil sannsynligvis bli bedre husket for de gode anslagene enn for de perfekte stykkene, hva det nå måtte være. Ibsenfestivalen satte som vanlig preg på høstsesongen i Oslo, denne gangen ikke minst med de mange «Peer Gynt»-oppsetningene, mens maratonoppsetningen «Engler i Amerika» på Nationaltheatret var en av vårens på alle vis store oppsetninger.

Her er de stykkene som Dagsavisens anmeldere i størst grad har latt seg begeistre av, på grunn av kunstneriske løft, skuespillerbragder, hvilken tidsånd de treffer og hva de bærer bud om. Flere vises godt inn i 2019.

Mode Steinkjer:

«Blokk til blokk» Det Norske Teatret

Mange har villet lage selve teaterfortellingen om Oslo, men aldri har vel noen kommet tettere på enn med «Blokk til blokk», med utgangspunkt i Groruddalen, hip hop-miljøet og en generasjon som vokste opp med tusj i lomma. Don Martin fra Romsås og Jonathan og Felipe Orellana Castro fra Haugenstua brakte blokkene til teaterscenen, og med dem stoltheten over Oslo øst. Med personlige skildringer og nyanseringer er «Blokk til blokk» blitt et fortjent fenomen gjennom året, tatt opp i den kulturelle skolesekken og programmert langt ut i 2019. Så gikk det kanskje troll i ord som Dagsavisen skrev: «Alle byens skoleklasser på ungdomstrinnet burde bli tilbudt «Blokk til blokk», men for politikere og sosialarbeidere burde det vært tvang. Den røde tråden som går gjennom stykket og musikken er ikke bare en kjærlig hyllest til Romsås og til løvehjertebarna i denne byen, den har også en sosialpolitisk nerve som makter å sette ord på utviklingen. Fellesnevneren er valget om å gå videre når alt er tomt, alt det du finner i musikken som ble en samlende fellesbetegnelse for en Oslo-generasjon formet av MTV, Tupac og Tommy Tee.»

Les også: Denne forestillingen bør bli obligatorisk

«Hedda Gabler» Torshovteatret

Sjelden har vi sett Hedda Gabler så presset i sitt fryktbefengte hjørne som i Sofia Jupithers oppsetning. I likhet med Jupithers forrige forestilling (i Norge), «Hedda Gabler», har hun et grep om skuespillerne som gir de minste nyanser så mye spillrom at hele dramaet dirrer i møte med dagens tilsvarende problemstillinger. Etter å ha danset seg trett som hun sier, har den vakre og selvsentrerte offisersdatteren manøvrert med kjølig fornuft idet hun har giftet seg med Jørgen Tesman, den av hennes tilbedere som insisterte på å få lov til å forsørge henne. Men etter bryllupsreisen er hun lamslått av den nagende erkjennelsen av hva som ligger i «evig og alltid», mens barnet hun motvillig venter fyller henne med like stor avmakt som mennene rundt henne gjør. Juithers Hedda er totalt skånet for distanse og innhyllende, tildekkende slør av dobbelthet. Det gjør «Hedda Gabler» åpenbar, men samtidig fascinerende subtil i måten de kompliserte lagene skrelles til syne.

Les også: «Hedda Gabler»: En umåtelig sterk forestilling (DA+)

«Arbeidstittel: Savnet fellesskap» Nationaltheatret

Dette frittflytende stykket er ikke uten rusk og løse remser, men du finner knapt sekvenser med større grad av hysterisk komikk enn i Jonas Corell Petersens «Arbeidstittel: Savnet fellesskap». I det ligger dette originale og innovative stykkets fascinasjon, og vanskeligheten med å trenge inn i og forstå «handlingens» mange sprang understreker også publikums eventuelle følelse av «utenforskap» i møtet med det som foregår på scenen. De mange lagene i stykket skaper usikkerhet rundt avsender og adressat, hvor utgangspunktet vel så mye er dem som ikke passer inn, for eksempel vår tids migranter, som dem som krampaktig forsøker å danne et slags fellesskap ut fra forestillingen om noe evig bestående.

Les også: «Arbeidstittel: Savnet fellesskap»: Når fundamentet svikter (DA+)

«Uten navn» Østfold kulturutvikling og Kulturdråpen i samarbeid med Nationaltheatret

Et viktig, uhyre velspilt og sårt stykke som gir stemme til de pårørende til dem som bukker under av rus og annen form for avhengighet. Dette er dokumentarteater som river, men ikke uten håp eller lindrende kraft. Fredrik Høyer og Mattis Herman Nyquist har dramatisert over historier fortalt av pårørende. Nyquist har regissert et nydelig samstemt ensemble i et stykke som viser at de mest berørende historiene har rot i virkeligheten, her nærmere bestemt definert av fylkesprosjektet Kulturdråpen som sikter seg inn mot mennesker på blant annet rusinstitusjoner i Østfold.

Les også: Teaterbragd: «Uten navn» (DA+)

«Peer Gynt» Det Norske Teatret

I sitt 92. år fylte Toralv Maurstad Peer Gynt-rollen som om han knapt har gjort annet. Det er det jo en kjerne av sannhet i, akkurat som tilfellet er i denne «klipp og lim inn»-versjonen av «Peer Gynt» iscenesatt av Erik Ulfsby. Men Ibsens ord kommer igjen til sin rett: «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest». Vi møter en Peer som blir konfrontert med evigaktuelle temaer som empati, samvittighet og medmenneskelighet, satt opp mot hans livslange svireønske om å være bedre enn alle andre. En forestilling uten nasjonalromantisk skjær, dekonstruert og så sydd sammen med en ny mening i møte med Peer i alle aldre. Og med Maurstad gjennomgående til stede på scenen, opp og ned trapper, over gulvet og i boksekamp med Knappestøperen som en Arne Næss i fjellheimen. Men også til stede med uslåelig intensitet, hvor replikkene kommer som oppfiskede tanker fra den understrømmen stykket tar utgangspunkt i.

Les også: Ibsenfestivalen: Eksplosiv Peer Gynt (DA+)

Saken fortsetter under bildet

Toralv Maurstad gjorde igjen rollen som Peer Gynt. FOTO: STIG HÅVARD FIRDAL

Toralv Maurstad gjorde igjen rollen som Peer Gynt. FOTO: STIG HÅVARD FIRDAL

Inger Marie Kjølstadmyr:

«Peer Gynt» Fransk gjestespill fra CDN Normandie-Rouen

Blant høstens mange oppsetninger av «Peer Gynt», har den franske regissøren David Bobées oppsetning under Ibsenfestivalen markert seg som noe helt for seg selv. Både i rolletolkninger og historiefortelling er det gjort nye og finurlige grep som løfter fortellingen ut av de kjente mønstrene og inn i noen nye, større og mer internasjonale. Vekk med alt som minner om nasjonalromantikk! Peer er oppvokst i en campingvogn, Solveig er ikke lenger et barn, men en trassig ungdom når de møtes, og Dovregubben springer rett ut av den franske pantomimetradisjonen. En fantasieggende, rå og eventyrlig oppsetning som forhåpentligvis ville gledet en verdensmann som Ibsen sitt hjerte.

«Svanesjøen» På operataket, Den Norske Opera og Ballett

Dans og teater er vanligvis ikke best på skjerm, men Operaens satsing på liveoverføring av forestillinger på storskjerm oppe på operataket må allikevel hentes fram som et svært positivt initiativ. Overføringen av Nasjonalballettens briljante tolkning av «Svanesjøen» har vært en stor opplevelse i 2018. Med radarparet Yoel Carreño og Yolanda Correa i hovedrollene og et operaorkester med skikkelig tak på Tsjajkovskij kan Nasjonalballetten få til hva som helst. Og med kameraoverføringens mulighet for nærbilder av fotarbeid, kostymer og dansernes ansiktsuttrykk rettes blikket mot elementer man vanligvis ikke ser, selv ikke fra pressebenken, under en vanlig forestilling i salen. Vi opplever det hele utendørs, en veldig varm og veldig lys kveld i juni. En kveld med det beste fra to verdener, rett og slett.

Saken fortsetter under bildet

Nasjonalballettens briljante tolkning av «Svanesjøen» har vært en stor opplevelse i 2018. FOTO: ERIK BERG/DNO & B

Nasjonalballettens briljante tolkning av «Svanesjøen» har vært en stor opplevelse i 2018. FOTO: ERIK BERG/DNO & B

«1980 Aker Brygge» Statsteatret

Statsteatret har de siste ti årene spilt seg gjennom sin egen versjon av norgeshistorien. De er fortsatt ikke ferdige, og i år har 1980-tallet stått for tur. Med «1980 Aker Brygge» har de nådd den foreløpige toppen i sin rekke av egenkomponerte «særnorske» fortellinger. Her følger vi familien Kiellands ups and downs i 80-tallets jappetid, i en oppsetning med høy gjenkjennelsesfaktor hva angår rekvisitter og referanser, og med et rimelig skrudd persongalleri som gjør dette til et av de morsomste stykkene norske scener har kunnet by på i 2018. At Statsteatret lager forestillingene sine fra bunnen av uten for mye fiksfakseri og vet å skape komplekse, egenartede og veldig morsomme universer som tar den aktuelle tida på pulsen, er absolutt imponerende. Hvem vet hvordan norgeshistorien utvikler seg videre?

Les også: Treffsikkert tilbakeblikk (DA+)

«Engler i Amerika» Nationaltheatret

Nationaltheatrets storsatsing denne våren hentet inn to Heddapriser i juni, blant annet for årets mannlige skuespiller (Hermann Sabado). Tony Kushners svært gode scenetekst om homofili og AIDS i 1980-tallets USA og om tidens politiske svingninger, åpner for skuespillerprestasjoner langt over snittet, og samtlige rolletolkninger i Nationaltheatrets oppsetning er mildt sagt mesterlige. Terje Strømdahls nærmest musikalske tolkning av den ufyselige Roy Cohn må nevnes spesielt. I Marit Moum Aunes ledige regi holder denne forestillingen svært godt på sitt publikum blant annet med mye humor og et godt grep om de surrealistiske aspektene ved dramaet. Storslått og medrivende teater!

«Ved arken klokken åtte» Centralteatret

En filosofisk og morsom forestilling, kanskje først og fremst for barn, men også for de voksne, basert på Ulrich Hubs prisbelønte og kritikerroste barnebok. Tre pingviner kjeder seg ute i isødet og krangler om Guds eksistens da en due kommer forbi og sier at syndfloden kommer. De må alle med i arken før de blir tatt av vannmassene. I arken skal to stykk av hvert dyreslag med, så hvordan løser man det da når det er tre pingviner? Problemstillingen er opphav til en av årets morsomste forestillinger, der særlig Helle Haugens due stjeler showet i tutu og gummistøvler. Dette er en eksistensialistisk og fargerik versjon av den kjente bibelhistorien, og scenografiens touch av tegnefilm er prikken over i-en i denne herlige forestillingen, som er full av gode poenger og refleksjoner – akkurat slik vi må tro at de dukker opp i pingviners hoder når krisen rammer.

Mer fra Dagsavisen