Kultur

Dagsavisens Lars Elton oppsummerer året for kunstdebatter

Y-blokken, nakendebatt og politikerangrep. Pluss noen veldig gode utstillinger. Kunståret 2019 har vært heftig og begeistret.

Bilde 1 av 2

Årets viktigste kunstdebatt har vært kampen om Y-blokken. Om noen få dager kan rivningen av regjeringsbygget med de berømte Picasso-relieffene starte. Hvis ikke statsminister Erna Solberg har tatt til vettet og gitt kontrabeskjed. Når jeg skriver dette er dommen nettopp falt, men jeg tror fortsatt at Erna kan ta til vettet og gi det norske folk en nyttårspresang som vil bli husket.

Les også: Står fast på å rive Y-blokka: – Dette er skammelig av den norske stat, sier motstanderne

Kunst og politikk har vært en rød tråd gjennom 2019. Det begynte friskt med Håkon Blekens nidportretter av Trondheims ordfører Rita Ottervik. Og like før jul avsluttet vi året med en påpekning av et sørgelig faktum, nemlig det at kvinnelige kunstnere ligger langt bak sine mannlige kolleger med hensyn til inntekter og prestisje. Det til tross for at over 70 prosent av alle billedkunstnere er kvinner. På toppen av inntektsstatistikken er ni av ti menn. Og i annenhåndsmarkedet er kvinneandelen så lav at Norge ligger langt etter land vi kan og bør sammenligne oss med.

Les også: Den nakne sannhet?

Kvinners plass i kunsten fikk en ironisk symbolsak med det kommersielle kunstgalleriet Finearts nakenutstilling i oktober, «Nudes». Den var så tendensiøs og passé at Dagsavisens kunstanmelder endte opp i debatt på NRKs Dagsnytt 18. I den andre enden av skalaen markerte unge Maria Pasenau seg med en heftig utstilling i Fotogalleriet. Der var nakenheten direkte og provoserende, men bunn ærlig. Og i starten av året var vi vitne til et solid gjennombrudd for den radikale modernisten Charlotte Wankel på Galleri F15 i Moss. Utstillingen var både en kunstnerisk og folkelig suksess som skapte tendenser til kø på Jeløya.

Les anmeldelsen av Charlotte Wankel-utstillingen: Endelig får hun som fortjent

Samtidig som kvinnene fortsatt har mye å kjempe for i kunstlivet, er det andre som er blitt mer synlige. 2018 markerte et folkelig gjennombrudd for samisk kunst og kultur. Det fortsatte i år da dronning Sonja åpnet dørene for samisk kunst i sin Kunststall. Den royale bekreftelsen kom samtidig som samene slåss mot staten på mange fronter. Så selv om glansbildet glitrer, er Norges urfolk, samene, fortsatt utsatt for offentlig undertrykking. Og når vi først snakker om et folk som er kjent for sin fargerike gjenstandskultur, er det grunn til å minne om at også forbindelsene mellom moderne kunst og norsk folkekultur stadig får mer oppmerksomhet. Sist med en frodig sommerutstilling på Sigdal Museum i regi av Anne Biringvad og Kristin Lindberg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

At det finnes tette bånd mellom folkekunsten og modernistisk avantgardekunst viste Anne Biringvad og Kristin Lindberg på Sigdal Museum. Foto: Anne Biringvad

Samene er ikke den eneste minoritetsgruppen som har fått et kunstnerisk gjennombrudd i år. Innvandrerne har lenge vært synlige i kunstmiljøet, men i år har de virkelig gjort vei i vellingen. Tidligere i desember fikk zimbabwesisk-norske Germain Ngoma Sparebankstiftelsen DNBs stipend på en utstilling i Oslo Kunstforening. Kurdisk-norske Shwan Dler Qaradaki viste en av årets vakreste utstillinger på Interkulturelt Museum i Oslo. Den var også en av de jævligste fordi den viste konsekvensene av Danmarks statlige rasisme slik den arter seg under den såkalte smykkeloven. Den største stjernen kan vi feste til norsk-nigerianske Frida Orupabo. Hun har fått en internasjonale karriere på kort tid, noe som førte henne til Venezia-biennalen, verdens mest prestisjetunge utstillingsarena. Før det stilte hun ut på Kunstnernes Hus, sammen med sin mentor Arthur Jafa. Han fikk Gulløven i Venezia, og utstillingen i Oslo var en oppvisning i kunstneriske ambisjoner og en demonstrasjon av en århundrer lang tradisjon for undertrykking og diskriminering av sorte, i USA og andre deler av verden.

Les anmeldelsen av Frida Orupabo-utstillingen: Når realitetene dolker deg i ryggen

Les også: Norsk kunstmylder i Venezia

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 

Norsk-nigerianske Frida Orupabo har på kort tid fått et internasjonalt gjennombrudd. Foto: Carl Henrik Tillberg, «Courtesy The Artist And Galerie Nordenhake»

Norsk-nigerianske Frida Orupabo har på kort tid fått et internasjonalt gjennombrudd. Foto: Carl Henrik Tillberg/Courtesy The Artist and Galleri Nordenhake.

Både Nasjonalmuseet og Munchmuseet har måttet utsette sine åpninger. Sistnevnte med noen måneder, antagelig til sommeren 2020, førstnevnte med nærmere et halvt år. I verste fall kan vi ha passert 17. mai 2021 før museet på Vestbanen åpner. Munchmuseets avskjedsutstilling i gamlebygget på Tøyen er et gjesp, mens Nasjonalmuseet knapt har hatt noe minneverdig i den eneste utstillingsarenaen de har igjen i hovedstaden. I det vakuumet som har oppstått har andre grepet sjansen. Henie Onstad Kunstsenter, Haugar Vestfold Kunstmuseum, Stavanger Kunstmuseum, KODE Bergen og Nordnorsk Kunstmuseum har alle markert seg med bemerkelsesverdige utstillinger i løpet av året. I Kristiansand skapte planene for milliardæren Nicolai Tangens donasjoner av kunst og penger til Kunstsiloen bølger inn i lokalvalget. Og på Kistefos-museet fikk en annen milliardær, Christen Sveaas, stor internasjonal oppmerksomhet for nybygget «The Twist». Selv et lite visningssted som Akershus Kunstsenter på Lillestrøm har svingt seg opp med spennende utstillinger. Ingen av disse trenger å stå i Nasjonalmuseets skygge.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Maria Pasenau viser den nakne sannhet i utstilling og bok. Foto: Maria Pasenau/Fotogalleriet

Maria Pasenau viser den nakne sannhet i utstilling og bok. Foto: Maria Pasenau/Fotogalleriet

Les om Munch på Kode i Bergen: Utstillingskampen om Munch

I 2019 feiret vi Gustav Vigelands 150-års jubileum, uten at det har satt varige spor etter seg. Jubileumsutstillingen var fin nok, men den var et stykke unna noe som virkelig kunne satt vårt nasjonalikon på kartet. Astrup Fearnley-museet har heller ikke klart å overta tronen når Nasjonalmuseet har gått i dvale. I mai overtar Solveig Øvstebø sjefsstolen. Det er en utnevnelse det er grunn til å ha store forventninger til. Sammen med Tone Hansen på Henie Onstad Kunstsenter og Hanne Beate Ueland på Stavanger Kunstmuseum utgjør Øvstebø en ledertroika som det er grunn til forvente mye bra fra. For de kloke investerer i kvinnene. Det er bare å se på eksempelet med Charlotte Wankel, hvis kunst har hatt en formidabel prisutvikling de senere årene. Men når alt kommer til alt er både kjønn, etnisitet og priser av liten betydning. Kunst dreier seg om kvalitet, originalitet, dyktig håndverk og ting som kan utfordre oss. Skal du ha utbytte av det må du følge med og holde sanseapparatet i topp beredskap. Greier du det kan jeg love deg et spennende kunstår også i 2020.

Les også: Tempo og polkadotter på Kistefos

Mer fra Dagsavisen