Kultur

– Dag og Jon var først på ballen

Michelet og Solstads VM-bøker var nybrottsarbeid ti år før fotballskriving tok av i Storbritannia. Og bøkene holder fremdeles mål, mener Nils Henrik Smith.

– Da Dag Solstad og Jon Michelet begynte å skrive om fotball fra et intellektuelt og litterært synspunkt med sin første VM-bok i 1982, var det liten tradisjon for dette. Ikke bare i Norge, men også i resten av verden, sier Nils Henrik Smith til Dagsavisen.

Nyeste nummer av tidsskriftet Vinduet inneholder blant annet hans essay «Jon & Dag, revisited». Smith fikk Vesaas' debutantpris for «Manhattan Skyline» i 2007, og har siden skrevet to nye romaner. I det ferske VM-nummeret av fotballmagasinet Josimar har han skrevet flere store, Solstad-Michelet-inspirerte artikler om fotball-VM.

Kommentar: Det er lov å elske fotballen. Og mislike rammene. Fotball-VM i spagaten. (Reidar Sollie)

Utdødd tradisjon

I Vinduet skriver Smith om hvordan Michelet og Solstads bøker om VM i fotball intet mindre enn forandret livet hans. Dessuten om duoens nybrottsarbeid.

– Det hadde eksistert en intellektuell fotballtradisjon i Sentral-Europa, særlig Wien, på 1920-tallet. Men den hadde dødd ut innen Michelet og Solstad skrev fra VM 1982. Først på 1990-tallet ble den gjenopptatt i Storbritannia, som vel er det landet flest norske fotballfans har som referansepunkt, sier han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Forklarer kjærligheten

De to bøkene som gjorde fotballskriving stuerent i Storbritannia var ifølge Nils Henrik Smith Pete Davies’ «All Played Out», om England i VM-90, og Nick Hornbys «Fever Pitch» fra 1992, om livet som Arsenal-fan. Men før det var det altså store ting på gang i Norge.

– At Michelet og Solstad var så tidlig ute som de var, er interessant i seg selv. Det de gjør er unikt, sier Smith

Det betyr også at forfatterduoen særlig i de første av de fem VM-bøkene bruker en del plass for å argumentere for prosjektet. På åttitallet var det ikke selvsagt at fotball og forfatteri kunne gå hånd i hånd.

– Særlig i den første boka, fra VM-82, bruker de mye plass på å forklare og rettferdiggjøre sin kjærlighet til fotball. Solstad har en lengre utgreiing om sin tilknytning til Sandefjord, om at han som gutt var til stede på alle kamper. Michelet anlegger et internasjonalt perspektiv knytta til eget ungdomsopprør, og til det man på den tida kalte den tredje verden, spesielt Brasil, forklarer Smith.

Les også: USA, Canada og Mexico får fotball-VM 2026

Ikke noe opium for folket

Michelet går særlig imot argumentet om at fotball er opium for folket, der triumfer på banen utnyttes av makthaverne i udemokratiske land til å avlede oppmerksomhet fra urettferdighet og vanstyre.

– Han mener det er et feilslått argument, at det ikke forstår det løftet en seier gir fattige og undertrykte mennesker. Begge bruker mye plass på politiske, moralske, og sosiologiske betraktninger omkring mesterskapet. Ikke bare sluttspillet, men også rammen som omgir det. Særlig Solstad skriver mye om fotballens kommersialisering og inntog i underholdningsindustrien, som akselererte voldsomt i den perioden bøkene dekker. I 1982 er det en begynnende prosess, i 1998 er den bortimot fullført, slik vi kjenner fotballen i dag, sier Smith.

Høy kvalitet

Michelet og Solstads litterære metode er i grunnen ganske enkel, og relativt lik gjennom seksten år og fem mesterskap.

– Dag og Jon reiser til det landet VM finner sted, går på så mange kamper som praktisk mulig, og skriver ned sine inntrykk fra selve kampene, sier Smith.

De skrev fort, fra ferdigspilt mesterskap i juli til manuslevering i oktober og ferdig bok før jul.

– Men den litterære kvaliteten er likevel høy. De bruker grep fra skjønnlitteraturen, og iscenesetter seg selv som aktører og flanører i teksten. Det er alltid vanskelig å vurdere sakprosa opp mot skjønnlitteratur, men jeg mener bestemt at VM-bøkene har noe å tilby også dem som ikke er spesielt interessert i fotball, sier Smith.

– Michelet er veldig faktaorientert, med et enormt kunnskapstilfang. Så man lærer mye. I Solstads tilfelle er det dessuten interessant at den stilen han bruker i 1990-boka er et frampek mot den innadvendte, eksistensielt grublende figuren som er så typisk for nittitallsromanene hans. Der er det en parallell mellom sakprosa/fotballprosjektet og den skjønnlitterære utviklingen, mener jeg, sier Smith.

Les også: Spanias landslagssjef ferdig to dager før VM-åpningen

«Kjedelig» Norge-Brasil

I forbindelse med årets VM i Russland har det kommet overraskende få bøker. Dagen før avspark har Dagsavisens redaksjon kun registrert én, nemlig den britiske forfatteren og filosofen Simon Critchleys «Det vi tenker på når vi tenker på fotball».

– Kanskje er det med å skrive VM-bøker et litt tilbakelagt stadium. Det har vært to bølger på norsk. Den ene var i 1998, da Norge kvalifiserte seg for andre gang på rad. For eksempel skrev Ole Paus og Ketil Bjørnstad bok da. Men de er ikke så interesserte i fotball, så de gikk fra Norge-Brasil i pausen fordi de syntes kampen var kjedelig!

– Så kom det en ny topp for fire år siden, da VM var i Brasil, med forfattere som Kjartan Fløgstad og Aslak Nore, og Karl Ove Knausgård. Men ingen av deres bøker ble nok noen salgs- og kassasuksess, slik Michelet og Solstads bøker ble i sin tid, sier Nils Henrik Smith.

Les også: Norge - Brasil: 20 års sjarmerende forfall

Satte standarden

I Norge er deres bøker fremdeles lista alle måles mot.

– De oppnådde dobbel effekt. De intellektuelle på venstresida fikk alibi for å lese om fotball, samtidig som en litterær tilnærming til spillet ble spredd til litt større grupper. Jeg har hørt mange historier om hvordan far i huset fikk VM-boka til jul, og hadde høytlesing gjennom hele romjula. Det er ekstremt siterbare bøker. Man får lyst å vise fram alt når man skriver om dem, sier Nils Henrik Smith.

Portrettet: Hun gjør «Heimebane» til virkelighet (Dagsavisen+)

Favoritter

Utenom Dag Solstad og Jan Michelets fem VM-bøker anbefaler Nils Henrik Smith disse:

Nick Hornby, «Fever Pitch» (1992)

Dette var boka som gjorde at fotballboksjangeren virkelig eksploderte. Hornbys selvbiografiske bok om sitt liv som Arsenal-fan har vært gjenstand for mye debatt. Kritikerne mener den omtaler en arbeiderklasseidrett fra et middelklassesynspunkt, og slik bidrar til gentrifiseringen av engelsk fotball, særlig Premier League. Nå koster det 80–90 pund å gå på kamp på mange stadioner, og da er det vanskelig for arbeidere å ta med barna på kamp annenhver helg. Men jeg vet ikke helt hvor rett det er å gi en skarve forfatter skylda for det som er politisk styrt prosjekt fra mediene og fotballen selv ...

Jonathan Wilson, «Inverting the Pyramid» (2008)

Wilsons bøker er generelt veldig gode, også «Behind the Curtain» om østeuropeisk fotball. «Inverting ...» gjorde at fotballtaktikk også ble diskutert utenfor faglige kretser.

David Winner, «Brilliant Orange: The Neurotic Genius of Dutch Football» (2000)

En hel bok om Nederlands landslag fra 2000. Kanskje litt i overkant rosemalende om nederlandsk overlegenhet som fotballnasjon, men engasjert og god.

Ian Hawkey, «Feet of the Chameleon» (2009)

En slags episodisk, veldig godt skrevet og grundig researchet historie om afrikansk fotball. Man får veldig mye informasjon om fotballen på kontinentet som de siste tre-fire tiårene har etablert seg innen fotballen, men som stadig venter på det endelige gjennombruddet i form av finale- eller i det minste semifinaleplass i VM. Utrolig leseverdig og spennende.

Mer fra Dagsavisen