Da Otis Redding og Stax-showet kom til Njårdhallen i Oslo

– Opptaket fra Oslo er soulmusikkens hellige gral, hevder David Peck og Phillip Galloway i arkivselskapet Reelin' In The Years ubeskjedent. De gir neste uke ut konserten på DVD på verdensbasis gjennom Universal – med full medvirkning fra NRK.

Backingbandet Booker T & The MGs setter standarden med sin paradelåt «Green Onions». Arthur Conley kommer med «In The Midnight Hour» og «Sweet Soul Music» med Arthur Conley, Sam and Dave skrur opp stemningen enda mer med «Hold On I'm Coming» før Otis Redding kommer i full utfoldelse med «Shake» og «Satisfaction». Vi ser fort at det var litt en kveld.

En ny stil

Turneen fra plateselskapene Stax og Volt i Europa i 1967 er legendarisk. Otis Redding toppet plakaten, men showet presenterte også stjerner som Sam and Dave, Arthur Conley, Eddie Floyd og gruppa Booker T & The MG's. Det ble en verdensdels første møte med soulmusikken, en stilart som sto foran et stort gjennombrudd. Otis Redding fikk ikke nye godt av dette, han døde senere det samme året. Derfor finnes det få konsertopptak med ham i det hele tatt, og dette fra Oslo, 7. april 1967, er et av de lengste – og det klart beste ifølge mange kjennere.

Enkeltklipp fra konserten er sendt i en rekke andre sammenhenger i årens løp, i mer eller mindre seriøse serier om «historien om rock» og «historien om soul». Senest kunne vi se Booker T & The MGs spille som et innslag i den fascinerende dokumentarfilmen «John Lennons Jukeboks». Uten at NRK blir kreditert. Deler av konserten har vært gitt ut på DVD før – mitt eksemplar ble kjøpt på Europris for 29 kroner, kvaliteten er deretter, men konserten er så sterk at det har gjort nytten. Den har aldri vært gitt ut «offisielt», verken på video eller DVD.

Indiana Jones-øyeblikk

Den nye DVD-en inneholder attpåtil 17 minutter fra konserten som knapt nok har vært sett før.

– Slike Indiana Jones-øyeblikk er det beste med faget vårt, sier David Peck og Phillip Galloway i Reelin' In The Years, om å oppdage at NRK hadde enda mer i arkivene enn de hadde ønsket seg.

Janne Haanes i NRKs avdeling for arkivsalg fant de sjeldne opptakene – inkludert de som for lengst var glemt.

– Henvendelsen fra USA gjaldt to programmer som ble sendt som «Rhythm And Blues i Njårdhallen» i 1967. Da jeg lette fram dette kom jeg også over 17 minutter som ble sendt som et eget program kalt «Rytmetreff i Njårdhallen», og tenkte, kjære vene, de må jo få dette også. De 17 minuttene kom overraskende på dem, dette var de ikke klar over, sier Haanes.

Hun kan ikke forklare hvorfor NRKs rolle i produksjonen har vært underkjent i mange år.

– Klippene fra konserten har vært tatt ut av sammenhengen, og spredt rundt i verden uten at vi har fått fem øre. Det er vanskelig å nøste opp i dette i ettertid. Mange programmer er solgt via en agent i Sverige, så det kan være noe der.

Halvfullt

Bare rundt 1.000 mennesker var til stede på de to showene i Njårdhallen, som hadde plass til godt over det dobbelte. Konserten skapte ikke de store bølgene i Norge i 1967, ifølge den lokale arrangøren Barry Matheson, som den gangen var 26 år gammel. I dag er han manager for Secret Garden.

– Jeg var nok forut for min tid. Det kom ikke så mange som jeg hadde håpet på, men det var noen av oss som hadde funnet ut hva Stax sto for, og det ble en fantastisk konsert. De kom til Oslo, hadde ikke lange lydprøver eller noe sånt, det var «what you see is what you get». Det ble en kanon fornøyelse emosjonelt, men ikke fullt så hyggelig økonomisk. Jeg tapte 60.000 kroner, som var mye penger den gangen. Men det er jo en historisk konsert, og det er stort å ha vært konferansier for den gjengen der, forteller Matheson.

Utstyret til Vanguards

Barry Matheson var også manager for den norske gruppa Vanguards, og det er deres utstyr som blir brukt på konserten. Trommeslager Leif Hemmingsen lånte velvillig ut trommesettet sitt.

– Jeg var så stolt at jeg hold på å brekke. De kom litt forsinket til Oslo på grunn av sterkt snøvær, de kom til Njårdhallen ti på åtte, det sto tusen utenfor og ventet på å komme inn, så musikerne gikk bakveien, satte fra seg koffertene, så på utstyret som sto der, og sjekket at det var strøm. «Drums is drums, man» sa trommeslageren Al Jackson, og justerte bare litt på noen høyder.

– Så tok de på seg de spektakulære dressene sine. Fem minutter etter var de på scenen, talte opp, og så låt det som ei kule. Vi fikk hakeslepp, husker Leif Hemmingsen, som i dag jobber i plateselskapet Bare Bra Musikk.

Slått i bakken

På et eget kommentarspor på den nye DVD-en forteller gitarist Steve Cropper og trompetist Wayne Jackson fra henholdsvis The MG's og The Mar-Keys om sine opplevelser av møtet med publikum i Oslo. Som er et syn i seg selv i dette programmet, spesielt mange av guttene, med en slags forhistorisk beatnik-look sammenlignet med datidens hippier i USA.

– Det virker som de aldri har opplevd noe lignende. «They don't know what hit them», sier Cropper og Jackson om mottakelsen. Selv om publikum for det meste ser ut til å ta kvelden med norsk ro må militærpolitiet danne mur foran scenen mot slutten. De to veteranene er for øvrig som er fulle av lovord om kameraarbeidet til NRK.

Blant publikum i TV-opptaket drar vi kjensel på den da 18 år gamle visesangeren Åse Kleveland. I dag er hun direktør i Rikskonsertene.

– Selv om det bare var noen prosent av decibelnivået vi er vant til i dag, var det et trøkk og en stemning som er vanskelig å beskrive. En stor opplevelse. Otis Redding er fortsatt noe av det flotteste jeg vet, sier hun.

Velregissert

Opptakene av Otis Redding og alle de andre i Njårdhallen er regissert av Johnny Bergh. NRK stilte med fullt team, 4-5 kamera, lyd og lys i Njårdhallen. Ikke så verst for en konsert med artister som var ukjente for de fleste.

– Det var anstrengende. Jeg kjente ikke musikken, og hadde ikke sett dem før, så det var tatt litt på hælen. Musikken var vel moderne den gangen, men ny og ukjent for meg. Vi hang vel litt bakpå enkelte ganger. Men alt hadde rytme, så det gikk an å tenke seg overgangene.

– Det må være et av de mest sette opptakene i NRKs historie?

– Det er jo hyggelig at det blir satt pris på. Vi produserte mer musikk i det hele tatt den gangen. Nå er det dessverre blitt mer båsing, faste underholdningsprogrammer med programledere, og ikke så mange konserter lenger, sier Johnny Bergh, som gikk av med pensjon for 10 år siden.