Da mamma døde

Det var min tur til å sove hos mamma, forteller Anne Katrine Haugen fra scenen på Dansens Hus, når historien om den siste natten i morens liv blir fortalt. Hun måtte hjelpe moren på do, og fant en egen teknikk for hvordan hun skulle føre henne inn til badet. Hun plasserte sin fot under morens, og løftet den forsiktig over dørstokken. Mens hun hjalp henne, og roste henne for hvor flink hun var, tenkte hun på hvordan rollene var byttet om.

En dødssel

Søstrene Haugen, Anne Katrine og Liv Hanne lagde for 11 år siden en danseforestilling ved navn «Søstre», etter at de begge hadde hatt lange dansekarrierer internasjonalt og nasjonalt. Den gang var Liv Hanne Haugen, som er ett år yngre enn storesøsteren, gravid og forestillingen skulle handle mye om barndom og søsterskapet, både mellom dem, og deres mor og hennes søstre, som de lagde en film om i forbindelse med forestillingen.

Men når søstrene Haugen setter opp «Søstre 11 år etter» på Dansens Hus i helgen, er det døden som opptar dem.

- Mamma døde i 2012 på høsten. Det var en veldig sterk opplevelse å miste henne. Vi var heldige fordi vi fikk følge henne helt inn i døden. Vi pleiet henne hjemme og var der da hun døde. Da jeg så mamma dø minnet det meg om mine egne fødsler. Det var på en måte en dødssel, forteller Liv Hanne Haugen.

Også denne gangen har morens søstre blitt filmet.

- Søstrene hennes satt også igjen og kjente på sorgen over å miste noen, og søsterskapet dem imellom forandret seg litt. Vi ville fange opp hvordan livet er så flyktig og går så fort, og også reflektere rundt at vi selv er midt i livet, og først i rekka nå, sier Haugen.

Samholdet

- Hva gjør det med en familie når mor dør?

- Mamma var 86 år gammel. Den eldste i søskenflokken var allerede død, og den nest eldste også. Men fortsatt var det flere før henne. Jeg og den andre søsteren min gikk i Kreftforeningens sørgegruppe og kom med vår sorg til et sted der vi møtte folk som var nede i 40-årsalderen og skulle dø. Da fikk vi kommentarer på at hun var jo så gammel. Men det er noe med at en mor, uansett hvor gammel hun er, har vært der hele livet ditt, sier Anne Katrine Haugen.

- En mor er det mennesket som har vårt beste til sitt fremste anliggende. Vi har vært veldig bevisste på at vi skulle fortsette å snakke om henne, og bevare tradisjoner, som å spise middag sammen. Hun la et godt grunnlag for vårt samhold, sier Liv Hanne Haugen.

De er to brødre og tre søstre i familien, og faren døde da de var yngre.

- Vi opplevde en voldsom død gjennom faren vår, som ble revet bort på sjøen. Med mamma var det en mer forsonende død. Vi fikk snakket sammen og luftet så mye. Jeg er fortsatt livredd for å miste noen, men ikke så redd for å dø selv. Jeg kjenner mer en letthet, og at det ikke er så farlig lenger. Og for tida skal jo alle snakke om døden. Det er realityprogrammer om død på TV, og det er nok et ønske i tida om å normalisere døden, sier Liv Hanne Haugen.

- Samtidig er man veldig beskyttet mot døden nå for tida. Nå dør mange på sykehus og institusjoner, mens man før i tida døde hjemme. Og vi skal hele tida holde oss så unge og rynkefrie, sier Anne Katrine Haugen.

Primalskriket

Helt i starten av forestillingen setter søstrene i gang et skrik, nærmest et primalskrik, som varer lenge nok til at det kjennes ubehagelig.

- Vi forholder oss ofte i teater til så kontrollerte former. Brølet er kanskje voldsomt og grusomt, men det handler om å tørre å gå rett på med en direkte fortelling, og tørre å stå i dét det handler om, sier Liv Hanne Haugen.

- Det kan være helt fantastisk å se innslag på nyhetene fra andre deler av verden der det er mer vanlig at man skriker og brøler i sorg, sier Anne Katrine Haugen.

Sorg fortoner seg forskjellig, også for de to søstrene.

- Liv Hanne har sin opplevelse, mens jeg tenkte at jeg skulle forstå det bedre denne gangen. Men døden er fortsatt like uforståelig. Fortsatt rart. Noen gråter, noen flirer. Det tok meg lang tid å forstå at mamma var borte, sier Anne Katrine Haugen.

- Jeg har fortsatt en følelse av at hun ikke er borte. I prosessen med «Søstre» i 2003 var det nærmest en krig mellom meg og Anne Katrine, og mamma fungerte som fredsmegler. Nå har vi funnet metoder som gjør at det har gått kjempebra, og det er som om mamma har vært hos oss nå, sier Liv Hanne Haugen.

Neglefil og shampoo

Da moren ble alvorlig syk kjøpte Anne Katrine Haugen vannrensemaskin og håpet at moren skulle bli frisk.

- Mens jeg spurte mamma hvordan hun ville ha begravelsen sin, sier Liv Hanne Haugen.

- Det er noe med hvor lenge man skal håpe og når man skal gi opp. Det skillet var vanskelig, sier storesøsteren.

Men de måtte til slutt gi slipp. Opprydningen av morens hjem, var en tøff prosess, forteller de.

- Vi sto der og fiklet med neglefiler. Hvem vil ha denne shampooen? Det var matpapir og gummistrikker, sier Liv Hanne Haugen.

De delte ting mellom seg, og Anne Katrine var den som slet mest med å gi slipp på klærne til moren. Nå brukes flere av plaggene i forestillingen.

- Alle har hatt problemer med sine mødre. Det er ikke alltid rosenrødt. Men alle har hatt en mor, og jeg tror alle kan relatere til det å miste noen, sier hun.

Etter at moren døde var Liv Hanne Haugen i NRK-radioprogrammet Ekko og snakket om sin opplevelse av døden.

- Det var flere som kontaktet meg i ettertid og sa de kjente seg igjen. Jeg har også sittet oppe en hel natt med min dødende mor og lært meg å bli et helt menneske, fortalte en, sier hun.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no