Leonard Cohens sanger har aldri vært så livlige som på Oslo Nyes teater­konsert. FOTO: L-P LORENTZ

Cohen på fest

Leonard Cohens sanger framføres som du aldri har hørt dem før på Oslo Nye Teater. Heldigvis.

 

TEATERKONSERT

Med sanger av Leonard Cohen

Oslo Nye Teater

Regi og konsept: Rolf Heim

Musikalsk ledelse: Niels Søren Hansen

Med: Marit Adeleide Andreassen, Espen Beranek Holm, Marian Aas Hansen, Mads Henning Jørgensen, Henriette Faye-Schjøll og Petter Vermeli

Forestillingen begynner med tre par som synger «Stengetid» («Closing Time») på en langt framskreden fest. Begrepene «Cohen» og «fest» får meg til å tenke på to vitsetegninger fra gamle dager: Den første av Tony Benyon i New Musical Express, med to hipstere på et party som tar helt av, og den ene sier «Jeg har alltid visst at Leonard Cohen var bedre på 78» – altså spilt på godt over dobbel hastighet. Den andre, av Knut Nærum i Nye Takter, er med to som ankommer festen etter at den har sluknet helt. – For sent, de har satt på Leonard Cohen-platene allerede, sukker de. Heldigvis er det mest den første stemningen som er gjenskapt på Oslo Nye. Sangene til Leonard Cohen får helt nytt liv, noen er som de reneste Frankenstein-monstre, men med overraskende godt resultat.

«Leonard Cohen» er et konsertteater. Det vil si at sangene bærer forestillingen helt alene, uten replikker som setter dem inn i en ny sammenheng. Cohen har rundt 120 å ta av, så det går an å lage en ny fortelling av dem. Stykket har likevel ingen sammenhengende handling. Mest er hver enkelt sang en ny vignett, med nye konstellasjoner i parforholdene, nye gleder og sorger. Tekstene er oversatt av Håvard Rem, som har drevet med dette siden suksessplata «Hadde månen en søster» i 1992.

LES OGSÅ: Siste suvenir

Framførelsen av både tekstene og musikken oppleves som dekonstruksjoner av Cohens sanger, og gir oss helt nye opplevelser av dem. Ikke minst fordi ensemblet spiller på et stort register, der megetsigende blikk kan være nok til å ta innholdet i helt nye retninger. I denne tolkningen av Cohen er det flere kåte horebukker enn sentimentale romantikere. Sangene er også helt omarrangert sammenlignet med Cohens egne versjoner. Bandet, med Geir Zahl fra Kaizers Orchestra i spissen, er også med på å snu mye opp-ned. Slik blir Cohens sanger ofte både heavy og humoristiske. Ikke verst for et repertoar som opprinnelig representerer «den litt monotone kjøkkenfesten-etter-klokka-3-stemningen», som Espen Beranek Holm kalte det i Aftenposten forleden.

Fundamentalistiske Cohen-fans kan komme til å reagere på formen. Her spilles det høyt, i dobbelt forstand. Det tar en stund å forstå at det er «So Long Marianne» Marit Adeleide Andreassen formidler i showstopperen «På gjensyn, lille venn», men hun river nesten ned huset. «Alle veit jo det» («Everybody Knows») begynner med noen riff som høres ut som de har tenkt å spille Deep Purples «Woman From Tokyo». «Don’t Go Home With Your Hard On» («Gå ikke hjem med ..., ja dere vet») er den mest utagerende delen av en lengre buktaler-inspirert avdeling, der bisarre dukker framfører flere av sangene på en måte som tar bort den siste resten av kos.

LES OGSÅ: Sakte, men stilsikkert

Først mot slutten begynner forestillingen å nærme seg det pene og pyntelige. Komplett med «Hallelujah», en sang vi egentlig aldri vil høre igjen. Også den får en slags ny verdi her, med Marian Aas Hansen og Geir Zahl i intimt samspill. Oslo Nyes Cohens-satsing er overraskende dristig og vellykket, med appell til langt flere enn Leonard Cohens innerste menighet.