Kultur

Chris Brown vil for alltid være han som banket opp Rihanna

KOMMENTAR: Chris Brown beskyldes igjen for vold mot en kvinne.

Bilde 1 av 3

Chris Brown er voldsmann. Woody Allen, Bill Cosby og R. Kelly beskyldes for seksuelle overgrep, mens Roman Polanski er dømt for sex med mindreårige. Hvordan tolker vi kunsten deres nå?

Mange kunstnere lever på kanten. Men hvor stopper privatpersonen og hvor starter kunsten? Når Chris Brown synger om å få «være i fred», kan vi da la være å tenke på en forslått Rihanna? Brown er nå igjen beskyldt for å utøve vold mot en kvinne. Denne gangen på et hotellrom i Las Vegas ved inngangen tl det nye året.

Ike Turner ble aldri tilgitt for å ha terrorisert Tina Turner. I vår tid er Chris Brown som en ung Ike Turner. Brown banket Rihanna til det ugjenkjennelige i 2009, og har siden laget sanger om hvordan han vil være i fred og at vi, altså publikum, ikke skal bry oss med privatlivet hans. Brown ble dømt til samfunnstjeneste og siden rehabilitering for voldshandlingen, etter også å ha gått løs på bifile Frank Ocean og hans vennegjeng utenfor et musikkstudio. Browns popularitet og posisjon i musikkverdenen vil aldri bli den samme.

Nå sliter han nok en gang med beskyldninger om vold. En kvinne ved navn Liziane Gutierrez skal ha blitt slått av Brown på en fest på Browns hotellrom i Las Vegas. Enn så lenge avfeier han alt og hevder kvinnen er en kjent groupie. Ja, en groupie som «er for stygg til å komme inn på rommet», ifølge Browns egen Instagram og en video han har lagt ut på Youtube. Et rykte som voldsmann er ikke bra for platesalget og Brown har akkurat sluppet nytt album, dermed er brannslukkingen i gang. Men å kalle en kvinne for stygg er neppe veien å gå? I manges øyne vil Brown for alltid være mannen som banket opp Rihanna. Om han nok en gang dømmes for vold, kan det være over og ut for popstjernen Chris Brown.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I 2014 kom igjen påstander om overgrep fra filmskaper Woody Allens adoptivdatter Dylan Farrow.  Allen avviste beskyldningene og skrev i et åpent brev i New York Times at han ikke lenger vil snakke om saken. I tilfellet Woody Allen må hver og en gjøre seg opp en mening og så vurdere filmene hans. For han er uskyldig til det motsatte er bevist eller sannsynliggjort. Likevel er disse beskyldningene noe som stadig kommer opp. Bill Cosby ble på beskyldes for seksuelle overgrep på en rekke kvinner han skal ha dopet ned og må i rettssak. Han er nå ute på kausjon, men også han har inngått forlik med flere kvinner etter slike beskyldninger. Han har sågar vitset om dette fra scenen. Hans karriere ligger nå i grus.

Det er nesten enda verre med den amerikanske R&B-artisten R. Kelly. Han er beskyldt for å plukke opp småjenter fra parkeringsplasser ved kirker og skoler og synger på sin siste plate om å plukke opp jenter på en parkeringsplass. Ekstra ille blir det når vi vet at R. Kelly har inngått forlik med en rekke jenter og deres familier etter at disse anmeldte sangeren for voldtekt, frihetsberøvelse, pedofili og maktmisbruk. Når R. Kelly synger om «put the key in the ignition» og i 1994 laget «Age Ain’t Nothing But a Number» med sin mindreårige kjæreste og senere kone Aaliyah, stusser jeg over at noen kan lytte til Kellys musikk uten å gremmes.

LES OGSÅ: Vi skal dømme Brown

Michael Jackson ble beskyldt for pedofili og seksuelle overgrep mot barn. Også han inngikk forlik, men sanger som «Heal the World», og den akkompagnerende videoen med barn av alle farger, blir ynkelige sett i lys av Jacksons handlinger.

Filmregissør Roman Polanski ble kjent skyldig i voldtekt av en mindreårig og rømte fra USA i 1978 for å unngå straff. Likevel har en rekke stjerner vært med i hans filmer siden, og han har sågar vunnet Oscar. Som oftest kommer overgrepssaken opp når han lanserer en ny film. Hans filmer har ofte en ung kvinne i en ledende rolle. Hvordan skal vi tolke dette?

Elvis, Jerry Lee Lewis og Jay Z (Jay Z er også dømt for knivstikking) møtte sine koner mens de var unge jenter, fra 17 og nedover. For unge vil noen mene. Er det mulig å se bort fra dette når vi lytter til musikken? Det er lett å hevde at kunst kan være underholdning og tidtrøyte, uten å ta med historien om kunstneren eller artisten. Men å tolke kunst uten å forholde seg til kunstneren, grenser til meningsløst.

Kulturopplevelser farges av våre sympatier og antipatier. Derfor blir det både feigt og feil å hoppe bukk over dette. Når Hamsun blir omtalt, for eksempel, nevnes ofte hans nazisympatier. Det samme gjelder Polanski. Hans overgrep kommer like ofte opp i anmeldelser og saker, som om filmkritikere og fans nærmest må unnskylde seg for at de fortsatt liker Polanski.

Blodfansen blir skuffet når helten deres gjør seg så bort. Justin Bieber får merke dette i dagene etter avsløringer om både narkotika og prostituerte. «Hvordan kunne han gjøre dette mot oss?». «Hvordan kunne han føre oss bak lyset slik?». Fansen har investert mye penger, tid og prestisje på å heie fram sin favoritt, om det så er Woody Allen, Chris Brown eller Justin Bieber.

I noen tilfeller vil man ikke være klar over historien bak – om overgrep, vold eller pedofili – da stiller det seg annerledes. Er man uvitende om kunstnerens overgrep, voldelige adferd eller bisarre politiske ståsted, kan man ikke klandres for å tolke åndsverket i et slags vakuum. Men om du vet, eller tror du vet, er det uærlig ikke å se verkene i et perspektiv som også inkluderer slike overgrep og lovbrudd. Til sjuende og sist blir tolkningen opp til ditt eget moralske kompass. Det er opp til oss selv hvordan vi velger å oppleve et åndsverk. I mitt eget hode er det jeg som bestemmer.

Og der, der er juryen fortsatt på gangen i tilfellet Woody Allen. Men for Chris Brown er det i mitt hode enstemming livsstidsdom.

Mer fra Dagsavisen