Kultur

Byen er stor nok for dem begge

Det er mange myter om det dårlige forholdet mellom Gustav Vigeland og Edvard Munch. Men som tittelen sier, det er mer enn god nok plass til dem begge.

UTSTILLING

«Vigeland+Munch – bak mytene»

Munchmuseet, Oslo

Til 17. januar

Hverdagen er kommet til Munchmuseets «+Munch»-serie. Med Gustav Vigeland forlater museet linjen fra de spektakulære utstillingene med Melgaard og Van Gogh. Så er da heller ikke «Vigeland+Munch – bak mytene» en spesielt sexy utstilling. Men det er sex i massevis. Kurator Trine Otte Bak Nielsen har jobbet syv år på Vigeland-museet, og hun kjenner Vigelands samlede virke i detalj. Det inkluderer en serie erotiske tegninger, og ikke minst flere skulpturer. Noen av dem er så eksplisitte at blyge personer kan bi støtt selv i våre dager.

Vigelands erotiske fremstillinger er mye mer direkte enn Munchs mer symbolske bilder. «Coitus» (1897–98) sies å være den første skulpturelle fremstilling av et samleie, og i «Mann og kvinne» (1903) legger Vigeland hele landskapet åpent med mannens erigerte penis opp i kvinnens kjønn. Bare denne avdelingen gjør utstillingen verdt et besøk. Det blir garantert lenge til neste gang disse tingene vises igjen.

Sex er et sentralt tema i myten om det dårlige forholdet mellom Gustav Vigeland (1869–1943) og den seks år eldre Edvard Munch (1863–1944). I følge Munchs biograf Rolf Stenersen skal de ha delt kvinne, og uvennskapet skal ha eksplodert da Munch tok seg til rette på en av Vigelands dager. Resultatet var at Vigeland kastet sin egen Munch-byste etter maleren så den knuste. – Det er en flott historie. Ulempen er at Stenersen ble kjent med Munch på hans eldre dager, og at hukommelsen høyst sannsynlig ble pyntet på med stor sans for dramatikk og mytebygging. Både Munch og Vigeland skrev dagbøker, og ingen av dem omtaler hendelsen på samme måte som Stenersen.

Det vi vet er at dette (eventuelt) skjedde da de to gjennom tre måneder våren 1895 bodde vegg i vegg i Berlin. De ble så gode venner at Munch beholdt et fotografi av Vigelands skulptur «De nedbøyde» (1895) til sin død. Den samme skulpturen er også med i en tegning Munch laget av Vigeland og dikteren Sigbjørn Obstfelder samme år. Der figurerer også skulpturen «Kysset» (som vises i en bronseversjon støpt 1898) som Vigeland ble inspirert til å lage da han så Munchs maleri «Kyss» fra 1891. «De nedbøyde» er også den eneste Vigeland så seg råd til å sende hjem etter Berlin-oppholdet. Så det eneste vi egentlig vet er at Munch-bysten ble knust, men antagelig var det planlagt og skjedde uten affekt.

Hva som er myter og hva som er sant er én av de tingene utstillingen forsøker å få orden på. At det også var rene idyllen dem imellom vitner en historie fra Åsgårdstrand om. I 1904 var Vigeland der for å portrettere Jonas Lie og da traff han tilfeldigvis Munch. Maleren inviterte skulptøren på middag, og det ble en riktig hyggelig aften. Noe vi derimot vet er at Munch var ganske forbitret over at Vigeland fikk en millionavtale med Oslo kommune om gratis atelier og bolig i bytte mot ferdigstillelsen av Vigelandsparken. På samme tid lå Munch i strid med myndighetene som hadde funnet ut at de skulle skattlegge (den uferdige) kunsten han hadde stående som formue. Ikke rart han var sur.

Utstillingens fordel er at den viser mange sjeldne verk, inkludert flere som aldri har vært vist før. Munchs forsøk som skulptør vises også i full bredde. Tidligere er den vitale skulpturen «Gråtende akt» vist i utstillingen «Det moderne øye». Den suppleres her med flere skulpturer som helt klart tåler dagens lys. Munch foreslo et samarbeid med Vigeland om et utkast til nasjonalmonument til Grunnlovens 100-års jubileum i 1914, men det ble aldri noe av. Munch laget skulpturen «Menneskeberget» (1926–29), et tema som Vigeland kronet Vigelandsparken med i «Monolitten» (1929–43). Vigeland laget sine første skisser til Monolitten i 1919, så det å påstå at de var opptatt av de samme temaene på samme tid (også ved andre tilfeller) er ingen overdrivelse.

En stor del av utstillingen er verk på papir, og det forårsaker at den tidvis fremstår som mørk. Lyssettingen kunne vært bedre. Det hjelper ikke at taket i tillegg er malt sort. Munch eksperimenterte og utviklet seg gjennom hele livet. Vigeland valgte et mer konservativt uttrykk. Men det han «tapte» i kunstnerisk eksperimentlyst tok han igjen i behandlingen av livets store temaer. Så selv om Vigeland forblir en nasjonal størrelse mens Munch bare blir større og større ute i verden, er den kunstneriske kraften like stor hos begge.

Mer fra Dagsavisen