Fredrik «Benke» Rydman står for den mest oppfinnsomme koreografien i forestillingen ODE 2015. FOTO: DANSENS HUS

Broket blanding

Det store kicket uteblir under årets helaften med Oslo Danse Ensemble.

 

4

DANS

«ODE 2015»

Koreografi: Jo Strømgren, Fredrik «Benke» Rydman, Ole Martin Meland

Med: Oslo Danse Ensemble

Dansens Hus

Med fjorårets gnistrende jubileumsforestilling fremdeles friskt i minne, forventer jeg også i år å virkelig bli blåst av banen når Oslo Danse Ensemble inviterer til forestilling mot årets slutt. Men årets helaften gir meg dessverre ikke det samme kicket som i fjor. Denne gangen leverer Jo Strømgren «Gone», en av sine mindre spennende koreografier, svenske Fredrik «Benke» Nyman står for kveldens høydepunkt «Salto», mens Ole Martin Meland, danser i Carte Blanche, bidrar med «Biperson», en interessant men uforløst koreografi.

Om det kan sies å være en fellesnevner for de tre bidragene, kan det være menneskets opplevelse av fellesskap, likhet og tilhørighet satt opp mot behovet for å stikke seg ut fra mengden. I alle fall er det slik forestillingen kan oppleves dersom man ikke har annen bakgrunnsinformasjon. Strømgren belyser temaet gjennom menneskets forhold til kunst, det å skape kunst, være en del av f.eks. et kunstnerfellesskap. Benke Rydman kaster lys over det gjennom en sprelsk og oppfinnsom «linjegymnastikk» i et gymsalsinspirert miljø, og Ole Martin Meland har en mer abstrakt innfallsvinkel til det hele med lange monotone sekvenser av handlinger i flokk, blant annet hopping opp og ned i mange minutter kun avbrutt av enkeltpersoners brudd på den jevne rytmen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Min opplevelse av koreografiene stemmer imidlertid ikke helt overens med beskrivelsene fra ODE selv, hvor «Gone» kalles «en liten undring over forholdet mellom tristesse og nostalgi, om hvor det ene slutter og hvor det andre begynner, og litt om aggresjonen og fornektelsene som man må gjennom på veien.» «Salto» skal fokusere på prestasjonspress, mens «Biperson» kommer uten noen tematisk beskrivelse. At det er et brudd med koreografens intensjon og den opplevde dansen, er egentlig ingen ny opplevelse i møte med dansekunsten. Jeg synes imidlertid ikke at dette er et minus så lenge opplevelsen er meningsfull på et eller annet nivå. At det jeg ser denne gangen ikke tilstrekkelig berører meg, river ordentlig i meg eller får meg til å sitte ytterst på stolkanten, det trekker derimot ned.

Dette skrev Dagsavisen om fjorårets forestilling: Bursdag og jul på en gang

Forestillingen har allikevel både sine sterke og festlige øyeblikk. Mens det veldig ofte er Jo Strømgren som bidrar med de rare, teatrale og morsomme grepene når han er invitert som koreograf, er det denne gangen Benke Rydman som er overlegent morsomst, og han leverer en sekvens som gjerne kunne utvikles til en egen forestilling. Som en turnforening fra 1950-tallet skritter danserne inn på rekke og rad inn i kliss like drakter, noen nervøse, noen verdensmestere før de har begynt. De hopper bukk og danser pliktskyldig etter sin rødkledde treners rimelig aggressive fløyte. Å benytte den gammeldagse gymnastikken som utgangspunkt for dans er en herlig idé som lett døyver minnet om mine egne skoledager og angsten for gymlærere og litt for høye bukker. Strømgrens malerkunstrelaterte bidrag fremstår som ganske tradisjonelt sammenlignet med Rydmans. Ole Martin Melands noe monotone koreografi er vakker, og lyset i hans sekvens skaper fantastiske rom i rommet. Det koreografiske uttrykket kan minne om det vi har funnet i leder av Carte Blanche, Hooman Sharifis, siste koreografier, og jeg opplever det som om Meland ikke riktig har funnet et eget uttrykk ennå og ikke helt klarer å utnytte kraften i de situasjonene han legger opp til.

ODE byr på en helaften som altså er både morsom og vakker, men som ikke får taket til å løfte seg slik jeg hadde drømt om.