Fra høstens mesteraften i Operaen: Klassisk ballett slik vi aller helst vil se den.

Briljant med Balanchine

Nasjonalballetten er som vanlig strålende, men det er Balanchine som er den virkelige kongen i høstens klassiske mesteraften.

 

BALLETT

«Klassisk mesteraften: Balanchine»

Med: Nasjonalballetten

Musikk: Tsjajkovskij «Serenade for strykere i C-dur op 48», Stravinskij «Agon», Tsjajkovskij «Orkestersuite nr 3 i G-dur op 55»

Den Norske Opera og Ballett

George Balanchine er grunnleggeren av den amerikanske retningen innen klassisk ballett. Han er også en av grunnleggerne av New York City Ballet, og de tre koreografiene som vises under høstens klassiske mesteraften, hadde sine urpremierer nettopp i New York. Koreografiene er å betrakte som noen av hans signaturverk, ikke minst åpningsnummeret «Serenade», og i hvert eneste av dem er Balanchines koreografiske fingeravtrykk så sterkt at danserne selv nærmest kommer litt i skyggen av koreografien.

Danserne viser seg allikevel å være sterke formidlere av Balanchines karakteristiske uttrykk, og det er kun i den midterste koreografien, «Agon (1957)» til musikk av Stravinskij, at jeg synes de ikke viser nok nerve og friksjon til å møte det musikalske uttrykkets kompleksitet og utforutsigbarhet.

Det sterkeste inntrykket gjør den første koreografien, «Serenade» (fra 1935), til musikk av Tsjajkovskij. Særlig åpningen på dette musikalske/koreografiske verket er et slikt man husker etter kun ett møte. Dette er et stykke med høy gåsehudfaktor, og det kan ses mange, mange ganger. Her får vi en florlett, lyseblå drøm med kostymer som har et sus av dem vi finner i balletter som «Giselle» og «Sylfiden». Her er ingen handling, bare dansere som skaper formasjoner i rommet, mønstre som endrer seg nesten som i et kaleidoskop.

Musikken veksler mellom det valsende lette og det nærmest sublime i sitt uttrykk. Balanchine var svært opptatt av kvinnen, og det er også de kvinnelige danserne det er flest av i denne første koreografien. Her har de få mannlige danserne dessuten kostymer som nesten går i ett med fargen på bakveggen, noe som understreker fokuset på kvinnen.

I kveldens siste koreografi, Theme and Variations (1947), invaderes scenen av kritthvite tutuer, diademer og glitter. Dette er en koreografi og et scenebilde som måtte gi næring til en hvilken som helst prinsessedrøm hos et yngre publikum. Og alle de kritthvite prinsessene har selvfølgelig hver sin støttende prins i denne balletten. Selv om dette er så til de grader stereotypen på klassisk ballett at det går en svak humring gjennom salen idet alle tutuene åpenbarer seg på scenen, så er det også veldig medrivende. Igjen er det musikk av Tsjajkovskij, og her ligger musikken nær opptil den han har laget til «Nøtteknekkeren». Så gir da også «Theme and Variations» mange assosiasjoner til både snøfnugg og sukkertøysfeer.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nasjonalballetten har under sine siste mesteraftener vist noen av de mest kjente koreografiene av de mest kjente koreografene. Og selv om alle disse forestillingene har vært flotte, skulle jeg gjerne sett at man overrasket litt mer – for eksempel bare ved å vise noen mindre kjente koreografier av de samme koreografene. Det er kanskje mye å be om i en tid hvor Operaen sliter med økonomi og publikumstall. Men fra en publikummers ståsted, er det å utfordres, bli vist noe nytt og få åpnet noen nye dører, noe av gleden ved å se scenekunst.

Selv om det også er blendende vakkert når tretten struttende tutuer bergtar en hel sal med så mye ynde som vel kan fremskaffes en mørk oktoberkveld.