Kultur

Brennende og poetisk

Mens raserelatert vold og nye rop på svartes rettigheter får USA til å koke, synger Michael Kiwanuka smertelig vakre sanger om hat og kjærlighet.

Michael Kiwanuka

5

«Love And Hate»

Universal

«Love And Hate» knuser langt på vei forestillingene man måtte hatt om Michael Kiwanuka fire år etter at vi gikk og nynnet på «Home Again». Den London-bosatte artisten med røttene plantet i klassisk amerikansk soul og RnB har levert sitt bud på soundtracket til sommeren 2016, en nær perfekt plate som imponerer i spennvidde, låter uten sikkerhetsnett og en finger på de store spørsmålene rundt identitet som baner vei for den brennende poesien knapt noen visste at Kiwanuka hadde i seg.

Det er universelle skorper han pirker i når han omsynger seg selv som en «Black Man In A White World» på låta med samme tittel. For han handler det om å resignere eller fortsette å søke etter en egen identitet i synkehullet mellom ugandiske foreldre og en britisk middelklasse. Når han senere synger «Love and hate, how much more are we supposed to tolerate», gir han ord til pågående konflikter både i hjemlandet og nå ikke minst i USA, der albumet er innspilt. Men før vi kommer så langt, er det lett å se for seg disputten han må ha hatt med plateselskapet da han foreslo at låta «Cold Little Heart» skulle åpne platen, en over 10 minutter lang personlig bekjennelse med minst fire forskjellige stilarter, fra den mest forsiktige ballade, via episk gitarpanorering til det intenst soulbrennende, og med tekstbrokker som «I’m bleeding» og «I can’t stand myself». Når vokalen heller ikke starter før lenge etter den magiske popoppskriften på tre minutter, er ikke «Cold Little Heart» noe som uten videre lar seg formatere inn på radioenes spillelister. At den likevel blir et mektig anslag, og som albumet i seg selv av et helt annen kaliber enn hans forrige sommerbris av en hit, er det på grunn av tyngden. Komposisjonene er forsatt i tråd med arven etter en Isaac Hayes eller en Terry Callier slik som på «Home Again»-albumet, men denne gangen med et mer alvorlig drag over pannen og en poetisk åre som sprenger også de musikalske sjangrene.

Her er komposisjoner som minner en om Miles Davis i sine blåeste stunder når det kommer til helhetlig tenkning. Her er rytmiske kjerner som får alvorlige, triste og ambisiøse sanger til å svinge på en infernalsk svimlende måte, nærmest som i sakte film. Eksempler er den himmelropende koringen på «Place I Belong», Amy Winehouse-hyllesten på «One More Night» eller den esoteriske og svært smittsomme nynningen på tittelkuttet før strykerne løfter seg lukt inn i stratossfæren. «Love And Hate» er albumets nav, lett som en tanke, like tungt å bære som en kjærlighetssorg, mesterlig flettet sammen av produsent Danger Mouse. Hans genistrek kommer ikke minst voldsomt til syne med «Father’s Child», der en distansert, forvrengt elektrisk gitar jager Kiwanukas repeterende klagesang og gjør den storslått som en spiritual, før gitaren spisses mot Jimi Hendrix-bluesen i den avsluttende balladen «The Final Frame». Og med det har Michael Kiwanuka levert sitt «Are You Experienced».

Mer fra Dagsavisen