Bra nok som den er

«Høstutstillingen 2018 – Statens 131. Kunstutstilling»

Kunstnernes hus, Oslo

Til 14. oktober

Gjentakelser er ofte kjedelige. Det er mange som har levd høyt på å gjenta et mantra om Høstutstillingens manglende relevans. Jeg hører ikke til dem, men de teller flere av de «tyngste» aktørene i kunstlivet. Som Klassekampens kritiker Tommy Olsson og Kunstkritikk.nos redaktør Jonas Ekeberg. Derfor er det viktigste med årets utstilling allerede en tilbakelagt hendelse. Onsdag gjennomgikk Olsson offentlig selvpisking da han beklaget sin mangeårige kritikk av Høstutstillingen i en kronikk. Tommy Olsson krøp til korset og erkjente at han har dømt Høstutstillingen nord og ned uten å ha sett den på mange år. En større synd kan en kritiker knapt begå. Han erkjente at han hadde «sovet i timen over flere år», og at utstillingen «forekommer meg som relativt våken og oppdatert(…)». Og han har skjønt at den er «til glede for flere generasjoner».

Den nye innsikten skyldes at han selv deltok i fjor med «The Art Critic is Present», en performanceinstallasjon der han satt ved et bord og snakket med publikum. (I parentes bemerket er det verdt å merke seg Olssons underdanighet for kunstlivets internasjonalisering: Både utstillingen og språket som ble brukt var norsk, men tittelen var engelsk.) Bakgrunnen for hans deltakelse finner vi året før, i 2016. Da deltok både han, Ekeberg og jeg i et debattmøte på Høstutstillingen der (jeg har lyst til å skrive «de snørrhovne») elitistene møtte sterk motbør, blant andre fra undertegnede. Nå kryper i hvert fall Tommy Olsson til korset. Han er velkommen.

Saken fortsetter under bildet. 

Margrethe Kolstad Brekkes silkeapplikasjon «Spasibo» er ett av Høstutstillingens to største verk. Foto: Mimsy Møller

Årets utgave av Høstutstillingen er ikke så veldig annerledes fra i fjor. Det er det som gjør den bra og relevant. Dette skjer til tross for at all kunst og juryen som bestemmer hva publikum får se er ny i år. Utstillingens gjentakelser bygger på et kunstnerisk mangfold der bærebjelken er åpenhet overfor nye tendenser. Det er ikke på Høstutstillingen du ser ting først. Men det er her et bredt publikum første gang møter ulike kunstneriske teknikker, unge kunstnere, andre debutanter og kunstnere med minoritetsbakgrunn, enten de er samer eller innvandrere. Ett eksempel er fjorårets store innslag av tekstilkunst, en tendens vi har sett gjennom noen år andre steder. Eller at Høstutstillingen er ett av få steder der videokunst gis gode visningsforhold. Eller at en av årets mest markante installasjoner er laget av samiske Aage Gaup.

Les også: En mann skal ha falt ned i ett av Anish Kapoors «uendelig» sorte hull. Han måtte på sykehus. (DA+)

74-åringens skulptur «Gimme Shelter» er fra 2004, men den oppleves minst like aktuell i dag med de siste årenes opphetede flyktningdebatt og -hets som et aktivt bakteppe. Skulpturen er tredelt med to sortmalte kasser og en figur hugget i kleberstein. Den viser en sammenkrøpet menneskefigur som holder hendene for ørene og skjuler ansiktet bak sitt lange hår. Den kunne fått plass oppi en av kassene, og den viser blant annet til en flyktnings desperate behov for beskyttelse. Men den kan like gjerne tolkes den andre veien, som hatretorikernes ønske om å sende innvandrerne tilbake «dit de kommer fra».

Ved å visualisere aktuelle problemer blir ett enkelt kunstverk et utmerket eksempel på Høstutstillingens demokratiske funksjon. Den mangeårige anklagen om manglende relevans skyldes kanskje at vi har hatt det altfor godt? At vi er blitt selvgode i vår sosialdemokratiske hverdagslighet? Det er først nå, når verden (slik vi kjenner den) er i forandring, velferdsstaten er under angrep og fremmedfiendtlighet og fascistiske tendenser blir stadig tydeligere, at vi evner å verdsette demokratiets verdier. Og det er nettopp det Høstutstillingen er et uttrykk for. En demokratisk tanke om at alle skal ha muligheten til å delta, at alt har en verdi selv om det kanskje ikke er viktig akkurat for deg. Det er blant de tingene kritikerne av Høstutstillingens relevans ikke har skjønt.

Saken fortsetter under bildet. 

Aage Gaups skulptur «Gimme Shelter» (2004) fikk Dagsavisens anmelder til å tenke på demokrati, flyktningkrise og minoriteters utsatte posisjon. Foto: Mimsy Møller

Det hører også med til historien at Aage Gaups skulptur ble vist første gang i Tromsø Kunstforening i 2004, som en del av jubileumsutstillingen for Masi-gruppen (samisk: Mázejoavkku, også kalt Samisk Kunstnergruppe/Sámi Dáidujo-avkku). Sammenhengen gjør at man også kan se den som et uttrykk for storsamfunnets holdning til samer som «primitive». Det hører også med til historien at de to sorte kassene, som like gjerne kan sees som likkister, ble føyd til skulpturen som et direkte resultat av Yasir Arafats død, Palestinas første folkevalgte president. Dette fremkommer i informasjonsteksten til utstillingen som bar samme navn som Gaups skulptur, i Tromsø Kunstforening i 2014. Det var en veldedighetsutstilling til støtte for Proteseverkstedet i Gaza. Og der stilte samiske kunstnere opp i solidaritet med sine palestinske brødre og søstre. Også det et uttrykk for at kunstlivets mekanismer bygger på demokratiske prinsipper som ytringsfrihet og adgang til å debattere, protestere og demonstrere. Men også at kunstlivet atskiller seg fra storsamfunnet ved at (enkelte) kunstnere tar tydeligere valg og er tidligere ute enn flertallet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Slik får ett enkelt av Høst-utstillingens mange verk en verdi som er stor nok til å slå tilbake summen av mange års innvendinger. Det er ikke all kunst forunt å anta slike symbolske dimensjoner. Men det er nettopp det som er Høstutstillingens geniale kvalitet: At midt i et mangfold av visuelle uttrykk møter du kanskje ett verk som får deg til å forstå noe spesielt og som kanskje forandrer din opplevelse av deg selv, livet og samfunnet rundt deg for alltid. Der har du Aage Gaup og meg. Det siste jeg vil gjøre er å si unnskyld til alle de andre. For det var mange andre kunstverk jeg gledet meg over. Men enkelte ganger må de andre, gode opplevelsene få ligge til en annen gang.

Les også: - Vårt eget nasjonalmuseum skjønner ikke hva som skjer i dagens kunst