Børster støvet av «Den glade enke»

5

MUSIKAL
«Den glade enke»
Av Franz Lehár (musikk), Léon og Stein (libretto).
Regi: Svein Sturla Hungnes
Scenografi: Ola Bråten
Kostymer: Christina Lovery
Musikalsk ansvarlig/arrangementer: Petter S. Kragstad
Med: Herborg Kråkevik, Hans Marius Hoff Mittet, Anders Hatlo, m.fl.
Oslo Nye Teater
 
Det glade vanvidd kunne vært en passende undertittel på Svein Sturla Hungnes' nytolkning av Franz Lehárs «Den glade enke», for det er særlig frihetene han tar seg i musikken som får en ellers blankslitt fløyelsmusikal til å stritte av nytent håp. Legg til satsingen i seg selv, med orkester, 32 skuespillere og dansere på scenen og en scenografi som utnytter Oslo Nye Teaters scene til siste trevl. Men ingenting av dette hadde fungert om det ikke var for at forestillingen har fått fornyet sjel, med dels glimrende prestasjoner i fremste linje og god balanse mellom sangnumrene, humoren og en moderne tillemping som demper klisjeene ved å sette kjærligheten fri fra de vedtatte konvensjonene.

«Den glade enke» har ikke stått på spilleplanen i Oslo siden 1987, og det er det en grunn til. Spilt bokstavelig som operette, med en uvesentlig intrige fra et forlengst utdødd aristokrati, ville den blitt en anakronisme. I denne sterkt oppdaterte versjonen, der musikken blir et soundtrack fra vår egen tid bygd på Lehárs slitesterke 110 år gamle melodier, er tidsbildet fortsatt La Belle Epoque i Paris. Klubben er Maxim og statusen bestemmes av penger, posisjon og makt, men i Oslo Nye-oppsetningen blir tidskoloritten mest et påskudd for scenograf og kostymemaker til å gå berserk i tyll og fanteri.  Tross alt er dette et stykke som tar utgangspunkt i en overdådig myte som Jean Cocteau la en alen til da han påsto at kvinnemotens krav til fløyel, sateng og smykker alene var så omfattende at å kle av dem krevde tre ukers forhåndsvarsel. På Oslo Nye er derimot kostymeskiftene langt kjappere. Forestillingen streifer indirekte frykten og ensomheten som heftet ved datidens kjønnsrollemønstre, men et sted på veien gir Hungnes det hele frislipp, ikke minst i sirkusscenen i andre akt og Maxim i tredje, som begynner med sirkusmusikerne på scenen i pausen og glir over i et oppfinnsom showmettet sirkusnummer før hele hurven går på nattklubb.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det blir opp til den psykologiske valsen mellom «den glade enke» Hanna Glawari (Herborg Kråkevik) og grev Danilo Danilowitsch (Hans Marius Hoff Mittet) å lime det hele sammen mens den evige festen stormer rundt dem. Hun har kommet til Paris som styrtrik enke fra det lille landet Pontavia for å feire nasjonaldagen i ambassaden og inspisere sirkuset hun har arvet fra faren. Den smått enfoldige ambassadøren (Anders Hatlo), som er gift med den unge Valencienne (Mari Lerberg Fossum), er livredd Glawari skal gifte seg med en franskmann slik at hennes milliardformue på den måten forsvinner ut av Pontavia. Blind som han er også for konas kjærlighet til en av de unge franskmennene, setter han i gang et renkespill for å holde alle franskmenn unna Hanna, og gir så Danilo i oppgave å redde fedrelandet. Lite vet han at Danilo og Hanna har en historie sammen som gjør at giftemål er det siste som står på Danilos ballkort.

Herborg Kråkevik er en rank, bevisst og beregnende, men også stolt og sårbar Hanna Glawari i møte med den rufsete, smått marinerte Danilov, som spilles til fingerspissene av Hans Marius Hoff Mittet. Hun har en spennvidde i stemmen som målbærer stykkets emosjonelle nyanser. Han kombinerer det upolerte med vokal styrke og spillemessig spennvidde, og gjør med det den fallende aristokraten troverdig og levende. De har fin kjemi sammen, men fungerer også svært godt hver for seg i sangnumre som tar utgangspunkt i Lehárs opprinnelige komposisjoner. Andre som gjør mer ut av rollene sine enn påkrevd er Hatlo som ambassadøren og Kari-Ann Grønsund som Olga, mens Sindre Postholm (Njegus), nevnte Fossum og Petter Vermeli (Camille) stjeler scenen så snart de får sjansen.

Kanskje er likevel Hungnes den største «stjernen». Hans regi pumper melankoli, sødme og store doser sensuell lek inn i skiftene og sangenes momentum, og han balanserer gammelmodig materiale mot et regelrett hagleskudd med moderne virkemidler. Han unnslår ikke at Mittets formidable introduserende «Maxim» og Kråkeviks tåredryppende versjoner av «Vilja-Lied» må være høydepunkter i forestillingen. Utover det er musikken like gjerne brutt ned til et moderne momentum av powerrock med 80-tallsarrangement og en medley som blander alt fra Van Halen til Eurythmics til NRK P3s A-liste av i forgårs. I tredje akt, når handlingen har forflyttet seg til legendariske Maxim’s, er det lite igjen av boulevardenes musetteinspirerte musikk. Nå pumpes dance og EDM inn blant sparkepiker og en imponerende slow motion-koreografi, og gjør stilbruddene og den musikalske forvirringen komplett, vel å merke uten at originalmusikken går tapt. Det er i medleynumrene at også komikeren Kråkevik glimter til med humor og snert, noe forestillingen også ellers ville nytt godt av. Sang- og dansenumrene er imponerende utformet, koreografert og timet av Marianne Skovli Aamodt, men de rene dialogovergangene faller tørt til parketten. Ressursene er lagt i det prangende og visuelt storslagne. Resten blir fyllstoff, vinglete og til dels litt ufokusert og mumlende også utover stykkets iboende champagnesnøvling. Det er likevel en bagatell. «Den glade enke» har ristet av seg støvet og byr på ren underholdning og et profesjonelt show som gir så vel hovedaktørene som ensemblet rom til å skinne.