Bøker

Wintermørke

Akademiker og trebarnsmor Ingrid Winter skjener videre mellom jobbseminarer og juleverksted, mammablogging og dødsfrykt. Nå også gjennom et vidåpent kontorlandskap.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Janne S. Drangsholt

«Winterkrigen»

Tiden

###

«Satt folk på et hemmelig lager av livsbejaelse som jeg av en eller annen grunn ikke hadde tilgang til?» Ingrid Winter stiller spørsmålet. Hun er hovedpersonen i tre bøker signert Janne S. Drangsholt, en introvert akademiker som helst vil sitte helt alene med lukket kontordør, tenke i lange linjer og skrive dype tekster. Det får hun sjelden.

For det første har Ingrid Winter og hennes travle advokatmann tre barn som i tillegg til skolen går på så mange fritidsaktiviteter som det er forventet at barn av ressurssterke middelklasseforeldre skal. Altså mange. Fotball og svømming krever tid. Foreldresamtaler og bekymring over at minstejenta har litt for mange litt for sterke fobier likeså.

For det andre har hun foreldre med klare krav til hvilken standard som ventes når de kommer hjem fra pensjonistboligen sin i Spania for å feire jul. Pluss en vellykka nabo som bruker henne som kroneksempel på mislykka mor i mammabloggen sin, og som stadig inviterer Ingrid på juleverksted og slikt ingen trippelarbeidende tidsklemme trebarnsmødre egentlig har tid – eller lyst – til.

For det tredje er universitetet en slagmark bestående av komplett udugelige masterstudenter med rett på veiledning, kjærlighetssyke kollegaer uten filter, og – farligst av alt – overivrige representanter for administrasjonen. Administrasjonen arrangerer obligatoriske seminarer om pitching av egne ideer, fulle av orwelliansk nytale av den typen som i dag kalles «inspirerende». I samme stil går administrasjonen også inn for et samarbeid mellom universitetet og en litteraturfestival. Samarbeidet skal dreie seg om virkelighetslitteratur, et begrep Ingrid Winter hater. Parallelt innføres det åpent kontorlandskap ved universitetet. Ingrid Winter lurer på om hun kanskje har fått kreft, og om yngstejenta muligens er autist. Og når skal hun egentlig få tid til å skrive den viktige fagartikkelen som skal sikre opprykk til professor?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er heseblesende i Winterland. Og morsomt. Aller mest for dem som kjenner Ingrid Winter fra de to foregående bøkene, selv om forlaget sikkert har rett i at det går an å lese dem i tilfeldig rekkefølge. Mye av humoren kommer av gjenkjennelse. Dessuten av intelligente referanser til og sitater fra litteratur, filmer, blogger og andre popkulturelle fenomener – høyt og lavt i deilig postmoderne, intertekstuell blanding. Alt dette mens teksten eksplisitt diskuterer om den postmodernistiske teorien Winter alle andre som tråkka rundt i universitetskorridorene på 90-tallet ble så grundig oppflaska på kanskje ikke lenger gir mening i vår post-post-moderne, eller muligens bare moderne, tid. Som i tidligere Winter-bøker er det befriende med en universitetsansatt som rett og slett er smart, en som absolutt ikke faller for de gamle og lurvete mannlige professorkollegaene, slik yngre kvinner – særlig studiner – nesten alltid gjør det i klassiske universitetsromaner. Ingrid Winter har dybde, mye mer enn karakterene i humoristisk underholdningslitteratur pleier å ha.

Men «Winterland» er også hakket sårere enn de to foregående Winter-bøkene. Ingrid Winters dødsangst og familiefloke og jobbnoia er mest morsomt. Utfordringer som kan kategoriseres under i-landsproblemer og midtlivskrise, episoder den kulturelt og økonomisk velbemidlede middelklassen kan kjenne igjen og le av. Men når det handler om barna, blir alt hakket mørkere. Sårere. Hva om yngstedattera, hun som heller vil ligge på ryggen og se på skyene enn å løpe etter ballen på fotballkamp, og som hater å ta på papir, faktisk har autisme? Læreren mer enn antyder det. Romanens lyse og lette avslutningsscene harmonerer dårlig med det faktiske alvoret i situasjonen, om Ingrid Winter er aldri så krisemaksimerende som person. Riktig nok er det jul. Feelgooden i avslutningsscenen føles likevel litt for påklistra, litt for enkel for den ellers så komplekst sammenskrudde hovedpersonen.

Men det er mest pirk. Først og fremst er det gøy i Winterland. Om enn litt mørkt.

Les også anmeldelsen av de to første bøkene:

«Ingrid Winters makeløse mismot»: Morsomt mismot

«Winter i verdens rikeste land»: Lur i-landskomikk