Bøker

«Vuggesang»: Hvorfor drepte dagmammaen barna?

Fattigdom dreper. I Leïla Slimanis medrivende roman er det en fortvilt dagmamma som plutselig klikker. Men hva ligger bak?

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Leïla Slimani

«Vuggesang»

Oversatt av Thomas Lundbo

Cappelen Damm

###

«Babyen er død. Det tok bare noen sekunder».

Med det smellet åpner franske Leila Slimanis «Vuggesang». På originalspråket heter boka «Chanson douce», og ga Slimani Frankrikes høysthengende litterære utmerkelse, Goncourt-prisen. Nå er «Vuggesang» i ferd med å bli et internasjonalt fenomen, med oversettelse til førti språk, og stort gjennomslag i det viktige engelskspråklige markedet på begge sider av Atlanteren. Britene kalte boka «Lullaby», mens man i USA gikk for «The Perfect Nanny», ifølge det amerikanske forlaget for virkelig å understreke at dette er en skikkelig pageturner, en spennende historie som vil kunne fenge veldig mange, ingen kjedelig vuggevise.

Amerikanerne er definitivt inne på noe. «Vuggesang» er utvilsomt en fengslende fortelling, med stort bestselgerpotensial. Leseren vet helt fra starten at en babygutt og en litt større jente er drept, i sitt eget hjem. Det er blod overalt, og spor etter kamp. Moren kom tidlig hjem fra jobben akkurat denne dagen, og fant barna. I leiligheten var også en annen kvinne. Hun har prøvd å ta sitt eget liv, men ikke klart det. Denne kvinnen er morderen. Hun er også, skal vi snart finne ut, barnas dagmamma, eller egentlig det man på engelsk kaller nanny, en voksen barnepasser som jobber full stilling og vel så det hjemme hos barna hun passer, ofte med tilleggsplikter som mat- og klesstell eller annet lettere husarbeid.

Les også: Amalie Kasin Lerstang har samlet over 100 dikt om kvinnekamp (+)

Så hva har skjedd? I neste kapittel er vi i startgropa. Barna lever, og foreldrene, Myriam og Paul, søker etter dagmamma. Paul er i ferd med å jobbe seg opp i et platestudio. Myriam var akkurat ferdig med jusstudiet da hun ble gravid, og rakk aldri begynne å praktisere. I starten var tilværelsen som heltidsmamma givende og god.

Men etter noen år begynner Myriam å føle seg helt oppspist, at «denne enkle, stille, klaustrofobiske lykken ikke ga henne noen trøst». Da hun tilfeldigvis møter en kamerat fra studiedagene og blir tilbudt en stilling i hans firma, tar hun det som et tegn. Myriam vil jobbe. Plass i barnehage kan de bare drømme om, det må bli dagmamma. Selv om de ikke kommer til å gå mye i pluss økonomisk, siden en god dagmamma vil koste tilnærmet like mye som Myriams startlønn som advokat. 
De undersøker nøye. «Ingen papirløse [...] ikke for gammel, ikke med slør og ikke en røyker». Ingen fra Nordvest-Afrika, siden Myriam selv er halvt arabisk, og «er redd for at det stilltiende skal oppstå et slags samhold, en fortrolighet mellom de to», eller snakke arabisk til henne. «Hun har alltid vært på vakt for det hun kaller innvandrersolidariteten».

Valget faller på Louise. Hun er hvit, noe som er sjelden i denne bransjen. Gjør godt inntrykk på intervju, og har gode referanser. Og det går ikke lenge før Myriam kaller henne familiens «gode fe». For Louise passer ikke bare barna. Hun vasker og rydder, reparerer og stryker. Lager fantastisk mat, og oppdrar barna. Plutselig er hjemmet deres liksom lysere, penere, åpnere. Myriam og Paul blir mer og mer avhengige av Louise, som kommer på jobb stadig tidligere og går hjem stadig senere. Ofte overnatter hun også.

Men selvsagt skjuler den perfekte fasaden mye. Leseren følger ikke bare det som skjer i Myriam og Pauls hjem, men også i Louises privatliv, og får vite det et par utvalgte øyevitner kan fortelle om henne etter drapene. Louise, viser det seg, har hemmeligheter. Mørke sådanne. Hun er udiskutabelt fattig. Bor kummerlig og usentralt. Har en eksmann, en datter, mye mer gjeld enn hun orker holde oversikt over. I små drypp hintes det om helseproblemer. Sykehus. Resignasjon og desperasjon i grumsete blanding. Hun er maktesløs, men vil bestemme likevel. Drømmer, men blir stadig skuffet. Noe forblir skjult, ikke-psykologisert.

Les også: Gudmund Skjeldal: – «Vinnarskallen» er blitt eit slags nasjonalt evangelium dei siste åra (+)

For selv om «Vuggesang» kan leses som thriller, som en utforskning av morsrollen, og som et interessant dykk i den menneskelige psyke, er det vel så mye en roman om klasse. Om økonomi og posisjon, kjønn og tjenerskap. Om utsatthet. Og om en samfunnsorden som kun fungerer om noen er på topp og noen på bunn. Noen har makt og andre har det ikke – økonomisk, sosialt og mulighetsmessig – og systemet funker bare om de på toppen bryr seg minst mulig med de på bunnens problemer. Slimani viser fram klassemarkører og fordommer, middelklassens valgte blindhet overfor andre. Det er dette som er privilegium, sier hun, men helt uten å stave det ut.

«Vuggesang» utforsker også kjønn, spesifikt de forventningene samfunnet har til kvinner, ikke menn. Myriam vil bruke universitetsutdannelsen sin. Hun vil jobbe utenfor hjemmet. Det får hun, selv om kanskje helst burde blitt hos barna. Men det er likevel hennes ansvar at også hjemmet holdes i fin stand. At det arrangeres vennemiddager fra tid til annen, og at barna ter seg fint. Løsningen blir en annen kvinne, dagmamma Louise – ikke at barnas far og medbruker av leiligheten stiller mer opp. 
Leila Slimani skriver så enkelt, men med dyp innsikt i strukturene. Forholdet mellom kjønnene, mellom klassene, mellom de franske og «de fremmede», alias innvandrerbefolkningen. Det fins jobber for hvite og jobber for fargede, selv om ingen vil si det høyt. Man tror på like muligheter for alle, men kun om man selv har fått velge på øverste hylle.

Romanen er ikke tjukk. Men den åpner for mange tanker.