Tskjekkisk-israelske Otto Dov Kulka tilbrakte deler av barndommen i Auschwitz. Nå har han skrevet boken «Landskaper fra dødens metropol» om minnene sine derfra. Her er han fotografert foran Antony Gormleys minnesmerke over deporterte norske jøder nær Vippetangen i Oslo.

Vokste opp sammen med døden

Han overlevde Auschwitz, men snakket aldri om det. Ble holocausthistoriker, men nevnte aldri sine egne opplevelser. Helt til nå. 
I en dypt personlig bok viser Otto Dov Kulkas (80) fram helt unike 
barndomsminner.

- Elleve år gammel forlot jeg Auschwitz. Femten år gammel dro jeg fra mitt fødeland Tsjekkoslovakia for å delta i oppbyggingen av Israel. Der var jeg del av en gruppe på rundt femti tsjekkoslovakiske jøder, alle med opplevelser fra konsentrasjonsleire eller år på flukt bak oss. Men vi snakket aldri om det. Aldri.

Otto Dov Kulka, nå åtti år, snakker med dempet, behersket stemme. Han har bustete hår og stilig halstørkle og ser nøyaktig ut som den intellektuelle professoren i historie han er. En mann som gjennom størstedelen av sin yrkeskarriere har viet seg til nyere jødisk historie.

 

Sa aldri noe

Otto Dov Kulka har skrevet lange og lærde artikler om nazistenes folkemord før og under andre verdenskrig. Om hvordan konsentrasjonsleirene var organiserte, for eksempel, eller om den helt spesielle «familieleiren» nazistene drev i Auschwitz fra 1943 til 1944.

Men han nevnte aldri, i noen av sine mange artikler, eller på noen av sine forelesningsserier, for studenter eller kollegaer eller andre, at «jeg vet, for jeg var der. Jeg bodde i familieleiren. Jeg overlevde bare såvidt».

- Jeg kunne ikke! Hadde valgt en annen metode. Historieforskningen. Kunne bare den bli grundig nok, ville sannheten tre fram for alle, tenkte jeg.

 

Sang ved krematoriet

Men de personlige minnene var der likevel. I dagboken skrev Otto Dov Kulka om drømmer fra et landskap han gjenkjente som Auschwitz. Han utviklet et eget ordforråd han brukte til å beskrive stedene, sin «dødens metropol». Han mintes hvordan barna i leiren ble tromlet sammen i toalettbrakken fordi den hadde best akustikk, for å synge Beethovens «Ode til gleden» i kor - to-trehundre meter unna krematorier i full drift: «Å venner, la oss synge vakrere og lystigere!». Glimt av blå himmel, kun innrammet av strømførende piggtrådgjerder i øyekroken. Han bare tenkte på det som et eget, privat rom.

- Enken etter en kjær, lenge avdød venn overbeviste meg til slutt. «Hvorfor tar du ikke opp noen av minnene dine på bånd», maste hun, igjen og igjen. Så til slutt gjorde jeg det. Og ble helt slått i bakken da jeg lyttet til båndene etterpå. Det var så sterkt, å høre meg selv fortelle historier fra mitt eget rom. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle prosessere det. Ingen kjente jo mitt doble liv. Ikke engang kona, familien, sier han til Dagsavisen.

 

Overveldende mottakelse

Først da han ble diagnostisert med kreft og lovet maks to-tre år igjen å leve på slutten av nittitallet, bestemte han seg for at båndene skulle bearbeides og presenteres for et publikum. Kanskje. Først måtte han gjøre ferdig det han rakk av forskning.

I fjor kom imidlertid boka «Landskaper fra dødens metropol» på hebraisk, i januar på engelsk, norsk og femten andre språk. Mottakelsen har vært formidabel. «Fantastisk», «dypt rørende» og «ekstraordinært», er gjennomgangstonen, hos anmeldere og andre.

- Utrolig. Jeg har jobbet så hardt, så lenge, med å skille det vitenskapelige språket fra det personlige, metaforrike. Så viser det seg altså sistnevnte rører andre enn meg likevel, sier Kulka.

 

Forstår ikke andres bøker

Selv har han følt seg fremmedgjort fra nesten alt av bøker, filmer og annen kunst som skildrer livet i konsentrasjonsleirene.

- I «Landskaper fra dødens metropol» skriver jeg om hvordan jeg har skammet meg over det, dette at jeg ikke klarer å relateremeg til opplest og vedtatt gode og korrekte filmer og bøker fra Auschwitz. Det måtte da bety at det er noe galt med meg! Jeg synes jo slike filmer er viktige, at det er viktig å nå flest mulig med mest mulig informasjon. Jeg bare klarte ikke å forholde meg til dem selv.

Da «Landskaper ...» kom ut, viste det seg imidlertid at også landskapene Otto Dov Kulka trodde var altfor private, talte til veldig mange.

- Jeg trodde det var snakk om en port à la den Kafka beskriver, som åpner seg bare for en. Men kanskje tok jeg feil. Kanskje kan mitt indre gi andre noe. Det ser nesten slik ut.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no