Visjonær og omdiskutert

Utmarsjen fra partitoppen var like dramatisk om innmarsjen når det kommer til Reiulf Steen, slår Hans Olav Lahlum fast i biografien om Arbeiderpartiets formann fra 1975 til 1981.

SAKPROSA

Hans Olav Lahlum

«Reiulf Steen. Historien, triumfene og tragediene»

Cappelen Damm

Historikeren og forfatteren Hans Olav Lahlum har skrevet en imponerende biografi om Reiulf Steen (1933–2014). Det er samtidig en bred gjennomgang og kritisk analyse av Aps etterkrigshistorie. Boka vil bli et viktig oppslagsverk for alle som vil vite mer om Reiulf Steen, Trygve Bratteli, Odvar Nordli, Gro Harlem Brundtland og andre sentrale personer i Ap på Reiulf Steens tid. Og av Einar Gerhardsens sterke innflytelse i partiet mange år etter at han gikk av som partiformann i 1965. Boka er krydret med spennende historier om «edderkoppen» møbelhandler Engen, Steens kontakt med KGB, lekkasjer fra fortrolige møter, om harde maktkamper og at noen redaktører i Ap-pressen slo seg sammen for å fjerne statsminister Odvar Nordli og dermed bane veien for Gro Harlem Brundtland. Lahlums hovedkonklusjon om den såkalte «Edderkoppsaken» er at Engen bare var en konspirativ møbelhandler og ikke mer interessant enn det. Steen krysset aldri noen farlige grenser med sine mange kontakter med Sovjetunionen.

Boka tegner et balansert bilde av Aps formann fra 1975 til 1981. Det er ikke bare sympatisk. Som far og ektefelle sviktet han. Fylla får ta mye av skylda. Men det er også en historie om hvor tøft det kan være å kombinere en politisk toppjobb med et godt familieliv. Det hører med til historien at Steen fikk et godt forhold til sine sønner da han på sine eldre dager overvant sitt alkoholproblem. Utroskapshistoriene er mange og ryktet om et seksuelt forhold mellom partileder Steen og nestleder Gro Harlem Brundtland blir nøye gransket i boka. Reiulf Steen fortalte forfatteren at han hadde hatt et seksuelt forhold til Gro. Hun på sin side nekter kategorisk for det. Gro forteller at Reiulf et par ganger forsøkte seg på henne, men at hun avviste han. Lahlum finner det bevist at Reiulf Steen forsøkte seg, men ikke at det var et seksuelt forhold mellom de to.

Politisk var det et godt forhold mellom Steen og Gro i de første årene etter at de begge var nyvalgte som henholdsvis partileder og nestleder. Forholdet gikk over til å bli svært dårlig. Det utviklet seg til en maktkamp på slutten av 1970-tallet og fram til landsmøtet i 1981. Steen var i mange år venstresidens lysende stjerne. Stjernen sluknet på landsmøtet i 1981 da han ble tvunget til å trekke seg etter voldsomt press, ikke minst fra landsfader Einar Gerhardsen. Gerhardsen som ikke kunne møte på landsmøtet på grunn av sykdom ga fra sykesenga et intervju med Arbeiderbladet der han ba Steen om å trekke seg slik at landsmøtet kunne velge Gro Harlem Brundtland til ny leder. Intervjuet kom aldri på trykk fordi Steen allerede ved landsmøtets åpning ga landsmøtet beskjed om at han ville gå av som formann. Arbeiderbladets redaktør hadde på forhånd fortalt Steen at Gerhardsen ikke ville ha intervjuet på trykk hvis Steen trakk seg som formann.

Les også: To Ap-ledere – to ulike historier

Lahlum skriver at det ikke er vanskelig å forstå at Reiulf Steen følte seg utsatt for politisk utpressing. Det er vanskeligere å forstå at han rettet misnøyen mot budbringeren redaktør Per Brunvand i stedet for mot den beregnede bakmannen Einar Gerhardsen.

Steens utmarsj fra partitoppen var like dramatisk som innmarsjen. Da partiformann Trygve Bratteli sommeren 1974 i et intervju med Arbeiderbladet sa at han ville trekke seg på landsmøtet året etter, utløste det en voldsom maktkamp i partiet. Kampen sto mellom venstrefløyens kandidat Reiulf Steen og sentrum/høyrefløyens kandidat Odvar Nordli. Valgkomiteen på landsmøtet var delt og det lå an til kampvotering om formannsvervet. Da spilte Einar Gerhardsen inn forslaget om en delt løsning. Steen burde bli leder og Nordli statsminister når Bratteli om ikke så lenge ville trekke seg om statsminister. For Gerhardsen var det i grunnen det samme hvem av de to som ble ny leder. Det viktigste for Gerhardsen var å unngå splittelse i partiet. Valgkomiteen grep Gerhardsens forslag som ble enstemmig vedtatt. Landsmøtet valgte Gro til nestleder, en kvinne som Einar Gerhardsen hadde stor tro på.

Les også: Mitt møte med Einar Gerhardsen tre uker før han døde, har bitt seg fast

Reiulf Steen er den eneste partiformann i Ap utenom Jonas Gahr Støre, som siden 1923 ikke har vært statsminister. Men Steen har ifølge Lahlum spilt en viktig rolle i Aps historie, Han åpnet opp partiet for nye grupper og han bidro sterkt til at partiet kom helskinnet gjennom den opprivende striden etter folkeavstemningen om EF (EU) i 1972. Steen hadde ikke høye tanker om sine etterfølgere som partiledere. På sine eldre dager slet han med sin skepsis til at Arbeiderpartiet valgte ledere som manglet den klassebakgrunnen han selv hadde. Overfor nære venner tok han flere ganger opp sin uro for partiets framtid hvis Jonas Gahr Støre ble partileder. Støre var for ham en elev av Gro Harlem Brundtland som ville ta partiet videre mot høyre. Reiulf Steens favoritt til å overta lederskapet var i en periode Trond Giske. Han ble etter hvert skuffet over Giske. Tidligere partisekretær og dagens byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, ble Reiulf Steens favorittpolitiker i Ap.

På sine eldre dager sa Reiulf Steen om valget av han som nestformann i 1965 at han var naiv. «De toneangivende i partiet, blant dem både Einar Gerhardsen, Trygve Bratteli og Haakon Lie, hadde ikke gått inn for mitt valg fordi de ønsket forandring. Hvorfor skulle de ønske å forandre sitt eget skaperverk? I mitt tilfelle var det heller slik at de fulgte president Lyndon B. Johnsons oppskrift på hvordan man skulle behandle dissentere og opposisjonelle: Det er bedre å ha dem innenfor teltet slik at de kan pisse ut, enn å ha dem utenfor slik at de pisser inn. Min oppgave skulle være å forklare de unge at de gamle var eldst, og at det ville være risikabelt å forlate den veien de hadde stukket opp.»

Slik sett ble de nok skuffet over Reiulf Steen. Spesielt Haakon Lie. Han hatet Reiulf Steen.

Les også: Marte Gerhardsen er ikke så ulik sin bestefar Einar