I fjorten år var Vidar Sandem sjef ved Det Norske Teatret. Nå har han skrevet bok om en gutt som vokser opp med en alkoholisert og voldelig far, og skammen over å ha forlatt mora og kommet seg bort.

Vil vise vei ut av vansker

Forfatter Vidar Sandem mener det er vanskelig å være optimist akkurat nå. Men han prøver.

Bøker

– Jeg har ikke så veldig lyst å svare på det, nei...

Forfatter, skuespiller og tidligere teatersjef for Det Norske Teatret, Vidar Sandem, vrir seg litt på restaurantstolen.

–... hvis dét kan stå som svar?

Det kan det, og si sitt, som respons på spørsmålet «Den virker veldig selvbiografisk, boka du har skrevet. Er den det?»

Noen uker har gått siden romanen, som har fått tittelen «Livet går så fort at du tror det står stille», nådde bokhandlene. Handlingen starter i 2016, med at en godt voksen mann mister mora si. Dødsfallet vekker mange minner. Flest fra 1960, da mannen var tretten år. Han husker hvordan den sterkt alkoholisert faren hele tida gjorde tilværelsen utrygg, for hele familien. Særlig gikk drikkinga ut over guttens mor. Når faren ble full, slo han henne.

Besøk etter døden

Den trettenårige gutten er redd og trist. Han kjenner seg maktesløs fordi han ikke klarer å forsvare mora.

– Som voksen plages mannen av selvbebreidelse fordi han dro hjemmefra som femtenåring, og lot mora være alene igjen med faren, sier Sandem.

– Det handler mye om skam?

– Ja. Mye. Om man har hatt en så vanskelig barndom, kommer du etter hvert i en situasjon der du lurer på om du kunne tatt noen andre valg. Dødsfall fører vel til refleksjon, for alle.

– Men sorgen blir kanskje annerledes når noe er uoppgjort, som her?

– Nettopp. I romanen kommer mora til sin voksne sønn etter sin død, som levende, og stiller ham vanskelige spørsmål.

– Underlig. Har det tippa helt over for ham, eller?

– Nei da. Han syns ikke det er noe rart at dette skjer, at hun oppsøker ham etter døden. Det er helt naturlig.

Likhetstrekk

Men tilbake til det med selvbiografi: «Livet går så fort...» utspiller seg på landsbygda i indre Østfold. Vidar Sandem er fra indre Østfold. Hovedpersonen er tretten år i 1960. Sandem er født i 1947. Hovedpersonen flykter hjemmefra som femtenåring. Sandem flyttet hjemmefra som femtenåring.

Som voksen jobber romanfiguren som dramatiker. Han er altså et teatermenneske. Sandem begynte ved Det Norske Teatret i 1966, som scenetekniker. Etter teaterhøyskolen og et par år ved Den Nationale Scene og ved NRK Fjernsynsteatret, kom han tilbake til Det Norske i 1975, hvor han har vært siden, i 1997–2011 som sjef. Definitivt et teatermenneske.

– Noen episoder har jeg opplevd. Noen ikke. Noen av menneskene i romanen har jeg møtt. Noen ikke. Det er både dikting og selvbiografi, i blanding. Jeg hadde lyst å prøve romanformen, syntes jeg hadde en historie å fortelle som ikke egnet seg like godt for scenen, sier han.

Håp for andre

Poenget er uansett ikke hvilke deler som er hva. Men tematikken.

– Det er så utrolig mange som har det som gutten i boka, som vokser opp under slike forhold. Jeg håper at boka kan hjelpe noen av dem. Vise at det finnes veier til å komme seg ut av det. Når du er barn, er du maktesløs. Men utover tenåra, og som voksen, fins det handlingsrom. Det er viktig å vite når man er yngre, sier Vidar Sandem.

– Men går det an å frigjøre seg fra sin egen barndom, sånn egentlig?

– Nei. Man kan jo ikke det. Men man kan komme dit at man håndterer den. Mannen i boka tar i det minste sterke valg. Han har sterk overlevelsesevne, kjemper for en form for selvrespekt.

Løvetannbarn

– Han klarer seg mot dårlige odds. Vi heier alltid på løvetannbarna. Som vi skal. Men mange voksne løvetannbarn har til dels store skader? Det er ikke gitt at de er så edle og rene som filmer og fortellinger ofte skal ha dem til å være?

– Godt poeng. Det der er kjempevanskelig. Noen løvetannbarn klarer seg selv, uten hjelp. Andre går til grunne. De som klarer seg, har ofte kjempet hardt for å nå så langt. Man overlever, men det har sine sider. Man kan bli veldig individualistisk av en sånn bakgrunn. Mange skaper seg nok en egen virkelighetsoppfatning. Kanskje blir man litt... ikke akkurat kynisk, det er et for sterkt ord... men kanskje litt sånn at man ikke alltid klarer ta innover seg andres småproblemer, selv om disse er store for dem det gjelder? Man sitter der og tenker «hæ? Synes du det er et problem, du som har alt?» Det er ikke særlig sympatisk. I tillegg kommer alle tingene og folka man bare unngår. Fordi man føler man må, for å beskytte seg selv.

Valgt ensomhet

Som voksen, tilbake i bygda han kom fra, invaderes romanfiguren av en person han etter beste evne har prøvd å utradere fra minnet. Han oppsøkes av en tidligere kompis, som på en telttur voldtok sin egen søster mens romanfiguren hørte på.

– Som gutt lurer han på om det er sånn verden er. Hjemme hos ham er det alkohol og vold, på nabogården blir ei jente misbrukt av sin egen bror. Som voksen har han trukket seg tilbake, og lever i ensomhet. Han orker ikke å forholde seg til andre mennesker. Det tror jeg er vanlig om man har en trøblete bakgrunn, at man sliter med å stole på andre.

– Tillitsbristen sitter i kroppen?

– Presis. Man vil gjerne tro på menneskene, men klarer ikke.

– Er du pessimist?

– Nei. Det kan man ikke være. Er jeg det, så bekjemper jeg det. Selv om det er vanskelig å være optimist akkurat nå, om man ser på de store tingene, på politikk og miljø og det meste. Min generasjon har jeg ikke så stor tro på. Men de unge! Ungdommen har våknet! Det er håp likevel.